Du fyllte ett helt liv, du var liv, du var alt!
Du var min mentor og rådgiver, du var min styrke og mitt mot.
Du var den som hadde troen på meg og den som viste vei.
Du var mitt alt.
Du vil alltid være min mamma.
Jeg savner deg så sykt mye.
Det er så mye jeg skulle ha fortalt deg.
Jeg merker ditt fravær i alt jeg gjør, en bit av meg er gått i stykker.
Men jeg er her enda, jeg står.
Jeg står i ett hus fyllt med ting du elsket.
Ting du var stolt av.
Ting som representerer ditt liv.
Men her er du ikke mere, bare ting.
Jeg prøver så hardt å mane deg frem igjen, men du kommer ikke tilbake.
Bare ting, ting som minner om deg, ikke deg, bare ting.
Ting flyttes på nå, ting som før var deg.
Telefonen din, klærne dine, pynteting, ting du pyntet deg med.
Vi rydder.
Vi rydder og pakker vekk.
Ett stort og for oss viktig kapittel er avsluttet.
Vi skal fortsette å leve.
Leve uten deg er vondt.
Det er vondt hver dag, men her er vi.
Vi er fyllt med minner.
Minner om kjærlighet og omsorg.
Om ømhet, forståelse og tålmodighet.
Kjærlighet bare en mamma kan vise.
Det er den som holder oss oppe og får oss til å gå videre.
Fordi du trodde på oss, så her er vi.
Takk mamma, for alt du ga, alt du var og fordi du var vårt alt.
Her står vi i ett korthus som har falt sammen.
Nå tar vi bitene og bygger oss opp på nytt.
Ikke like fint, ikke helt likt, ei heller ikke helt på likt, oss som står igjen, men bitene til livet har du gitt oss, så vi skal få det til.
På nytt igjen, annerledes, uten deg, men vi skal få det til.
En av våre siste samtaler måtte gå via sms.
Jeg hadde sykt barn og kunne ikke besøke deg grunnet smittefare.
Vi lå våkne den natta begge to og gråt.
Vi kjente endringene, vi visste, men vi ville ikke vite.
Vi sa aldri hade.
Istede snakket vi om minnene, om kjærlighet og du ba meg være sterk.
Uten deg er jeg bare halvveis sterk.
Innimellom knekker jeg.
Innimellom går bunnen ut av meg og jeg er i bunnløs sorg.
Jeg har ropt på deg.
Det føles rart å rope, det føles godt å høre "navnet" ditt som før; mamma.
Men ingen svarer, du er borte, det er tomt.
Det er vondt.
Du sa du var lei deg.
Det var så mange du skulle ha takket sa du.
Det er nok mange som skulle takket deg også.
Vi må bli flinkere til å takke mens vi kan.
Ikke etterpå i store ord og taler.
Det sa du den siste gang vi pratet; ikke husk meg med store ord, husk meg for den jeg var, at jeg var her.
Jeg har tenkt mye på hvem du ville takke, jeg tenker du ville takke de fleste.
Barndomsvenner, de du jobbet sammen med, de som fortsatt var der da du fikk barn, de du ble kjent med da du fikk barn, de som du hjalp å få barn fordi de slapp deg inn i livene sine.
Klientene dine.
Adopsjonsforum, der du fant ditt kall, det du brant så for.
Barns rettigheter, barns velferd.
Så mange liv som kan takke deg, men som du var takknemlig for å bli kjent med.
Søskenbarn og svigerfamilie.
Svigerfamilie som tok deg i mot og lot deg bli familie.
Du elsket storfamilien.
Du elsket å omgi deg av dem du elsket.
Elsket familieselskap, elsket å ha oss samlet.
Nå samles vi fordi vi elsket deg.
Nå samles vi og savner deg og minnes deg mens vi pakker ned ting, minner om det som var deg i ett hus du skapte om til ett hjem ut av ting du verdsatte, ting du fant en skjønnhet i.
Uten deg er de bare ting.
Ting som minner om deg.
Ting som vi flytter på.
Ting det gjør vondt å flytte på, for det minner oss om at du ikke er her mer og hver ting vi flytter på uten deg viser at det er en dag lenger siden du var her og fyllte tingen med liv.
Du ga tingen en verdi, men nå er det bare ting, uten deg er det ikke verdt noen ting, for ting får deg ikke til å komme tilbake, for nå har du flyttet inn i hjertene våre.
I hjertene våre er det ikke plass til ting.
Hjertene våre banker av kjærlighet.
Den kjærligheten du lærte oss å kjenne.
Den kjærligheten og omsorg du gav oss og som fikk rom til å blomstre.
Blomstre så vi kan dele om oss med kjærlighet og si at livet det er vakkert.
Det er vondt og det er godt, men kjærligheten og omsorg for hverandre og andre, den får oss videre og den skaper styrke til å få andre videre.
Slik lever du videre, i kjærlighet, for du var kjærlighet.
Så det jeg står igjen med av deg det er å vise takknemlighet, vise det mens man lever.
Huske å takke, for at vi har hverandre og si det nå, ikke når det er for seint, at vi setter pris på hverandre.
Det er tålmodighet og tro, for du var tålmodig og ga oss rom til å blomstre, for du trodde på oss.
Å se det gode i noen, å ha troen på dem.
Det å finne det gode i noen.
Det å hjelpe noen å finne det man er god til.
Det er kjærlighet.
Grenseløs kjærlighet og omsorg for de som trenger det, de som kanskje ikke er mest opplagt at fortjener det, men som man har troen på.
Kjærlighet til dem rundt en.
Kjærlighet til de som er med på å fylle livet med kjærlighet.
Aldri stopp å vise at du setter pris på noen.
Ikke kom med de store ordene etterpå, vis at du setter pris på hverandre nå, bruk de rosende ordene, vis takknemlighet nå.
Ikke etterpå.
Jeg er så lei meg for at jeg ikke ga deg nok klemmer.
Så mange ganger jeg ville gi deg en klem å si jeg elsker deg, men ikke turte.
For jeg var voksen nå og ungdomsårene hadde gjort det rart å gi foreldrene sine klemmer og fortelle deg hvor viktig du er for meg.
Jeg skal klemme mer og være flinkere til å fortelle dem rundt meg hvor viktige de er.
Vi sa aldri hade, vi gråt sammen og gav en lang klem, men jeg kunne ikke få meg til å si hade, for det ville jeg ikke og det ville ikke du.
Dette er ikke hade, dette er ett; jeg elsker deg og jeg savner deg for all tid.
❤️
Vis mer
Vis mindre