Av og til treffer jeg folk som ganske enkelt er på samme frekvens. Ikke ofte, og i hvert fall ikke ofte nok. For ikke så mange år siden traff jeg Thomas på brygga i Son. Jeg var på sykkeltur med to andre som jeg ganske nylig hadde blitt kjent med. Hyggelige folk, egentlig. Thomas kjente igjen sykkelen min fra hifisentralen, fra off topic-hjørnet på et diskusjonsforum om hifi, altså, presenterte seg, og så var praten i gang, om alt rart og alle rare i vårt felles hjørne av internettet, i den grad at Marit måtte holde oss igjen fordi vi ble for interne. Vi ble vel for interne likevel, mye å snakke om. De to andre har jeg ikke sykla med siden.
Så ble Thomas med i Oslo vinylklubb, og i den bittelille undergruppen Oslo vinyl- og Veloklubb. Vi har hengt mye sammen etter det. Vinylklubbens torsdagskvelder på Bare Jazz, stort sett sist ut døra derfra, sommerfester og julebord. Vinyl- og Veloklubbens sykkelturer hjemmefra, tur til Frankrike og historiske steder ved Sommefronten, Mora med Siljan Runt og Älvdalen, og fotostopp på Utanmyra (kjent fra Jan Johanssons Jazz på svenska), til hytta i Son med vedfyrt pizzaovn og storspising, til hytta til Roger i Grebbestad og mer storspising. Sykling, god mat og godt drikke. Alltid noe å snakke om, stort og smått om hverandre, alltid noe nytt å høre, alltid en ny og overraskende innfallsvinkel på ting, alltid en god latter, og alltid litt klokere når vi takket for turen. Et vennskap til glede og nytte.
Jeg tror ikke jeg klarer å si noe fornuftig om å miste Thomas, annet enn at det fortsatt er vondt, og at jeg ikke tror det kommer til å gå over med det første.
I en av de siste telefonsamtalen vår insisterte Thomas på at han var negativ. Jeg dro litt på det, og Thomas insisterte «Jo, men jeg er det». Jeg dro fortsatt på det, og Thomas måtte innrømme at «Ja, jeg har blitt konfrontert med at jeg sliter med å omsette det i praksis», og så, «men, i et evighetsperspektiv…». I bunn og grunn tror jeg det handlet om motvilje mot forstillelse og selvbedrag, om å se store og små problemer for hva det er og løse dem, om det så koster, i stedet for å se noe annet som enkelt lar seg glatte over.
Uansett hvor vondt det gjør akkurat nå, så må jeg tvinge meg til å tenke på en ting. Alt vi savner, alt vi sørger over å miste, er noe vi en gang gledet oss over å få, og en tid gledet over oss over å ha.