Harald likte ikke å danse. Han likte ikke havregrøt til frokost, og pizza kalte han overtidsmat. Harald likte ikke snobberi og tilgjorthet. Han likte ikke upresis språkføring.
Harald likte å lese, lytte til musikk og nyte et godt måltid. Han likte selv å lage mat. Han likte å reise, seile, sykle, dykke og fotografere. Han likte å sitte og se utover havet på Medhaug på Åkrehamn. Harald likte katter, og han likte bonusbarna Ane Line og Erlend og Erlends partner Lars-Christian.
Mest av alt likte Harald Marianne. En gang sa han til henne: "Jeg trodde aldri det gikk an å treffe en kvinne det klaffet hundre prosent med, men det har jeg gjort med deg."
Marianne opplevde respekt, omsorg, kjærlighet og lojalitet i forholdet med Harald.
Vi likte Harald; Bente, Terje, Jarl, Bjørn og meg selv. Vi møttes ofte rundt dekket bord, enten det var bursdag, julaften, nyttårsaften, 17. mai eller høsttakkefest. Noen ganger var min og Bentes mor, tante Jorunn, også med. Harald, alltid med gode råd til passende viner, en kunnskap han ofte imponerte oss med.
Harald følte seg knyttet til oss, og for Bente og meg var han som en bror.
Vi så hvor godt Harald hadde det med Marianne. Når Marianne lo med sin glade latter, humret Harald. Når hun la armene rundt ham, tok han imot.
Han var avslappet og harmonisk. Men de små, irettesettende sparkene han kunne gi hvis en av oss uttrykte oss klønete, kunne komme fremdeles. Som en 17. mai, da solen stekte på stuevinduet, og husverten Terje sa: "Nå må vi ta ned kalesjen." Da ble det stille. Så kom det fra Harald: "Det heter ikke kalesje, det heter MARKISE".
Galgenhumor
Jeg tror at årene Marianne og Harald fikk sammen, var de beste i hans liv. De to var helt på bølgelengde hva angår galgenhumor og spissfindige kommentarer med dobbel betydning.
I Mariannes hjem er det stor takhøyde, og hennes og barnas humor kan gi seg utslag i syrlige, fleipende kommentarer på hverandres bekostning. Men det er bare tilsynelatende, for i virkeligheten dreier det seg om godmodig, flørtende erting innenfor en trygg og kjærlig ramme.
I begynnelsen tenkte Harald at Ane Line og Erlend var i overkant frekke mot sin mor, og han syntes det var merkelig at hun bare lo av dem. Han ville aldri ha snakket sånn til sin mor, sa han, og alle andre kvinner han kjente til, ville ha blitt fornærmet, mente han. Da han til slutt skjønte at tonen var forankret i kjærligheten Marianne og barna har til hverandre, adopterte han raskt sjargongen og tilpasset seg lett familiedynamikken.
Bonusbarna
Ane Line og Erlend har skrevet et brev som de ville gi Harald. De rakk ikke å gjøre brevet ferdig før han sovnet inn. Nå vil de dele det med oss:
Kjære Harald,
Vi setter så stor pris på at vi ble kjent med deg, og for at du var så god mot mammaen vår. Aldri har vi sett mamma mer glad enn etter at hun møtte deg. Vi har fått mange fine turer med deg, og vil for alltid huske minnene vi lagde sammen. Turen til Thailand og Koh Samui, hvor vi storkoste oss med akevitt i varmen og firhjuling i jungelen. Vi var også heldige å feire både julen 2016 og 2017 sammen med deg. Det var så naturlig at du ble det fjerde medlemmet, og du ble fort en stor og viktig del av vår lille familie. Du betydde mye for oss og mamma, og det er vondt at du ikke lenger er sammen med oss.
Ane Line og Erlend
Anekdoter
Jens og Sigdis var de som best kunne følge med på yngstebrorens oppvekst, og de kunne tidlig observere hans grunnleggende karaktertrekk.
Her er 3 av dem, billedliggjort gjennom 3 anekdoter:
Perfeksjonisten:
Harald, tre år, og hans jevngamle kusine Bente er på besøk hos vår felles bestemor på Karmøy. Bente, som ligner en søt, liten dokke, sitter på spisebordet og vil gjerne vise hvor flink hun er til å telle. "En, to, tre, fire, fem, seks, åtte". "SJU", roper tøffingen Harald, og får Bente til å gråte.
Den tause og tankefulle:
Harald, fem år, kommer hjem og mamma spør hvor han har vært. "Hos naboen", sier han. Han har to venner på samme alder der, Gunnar og Liv. Mamma spør: "Var Gunnar hjemme" "Nei", svarer Harald. "Var Liv hjemme, da" "Nei", svarer han. "Hvem snakket du med da" spør mamma. "Jeg snakker ikke, jeg, når jeg er der", svarer Harald.
Stoikeren:
Harald kommer gående alene over kaien. En jente på samme alder kommer mot ham og skubber ham overende i en sølepytt. Harald reiser seg opp, ser på henne og går videre som om ingenting har hendt.
Vi kjenner vel alle igjen disse trekkene i den voksne utgaven av Harald. Men Harald var så mye mer.
Et helstøpt menneske
Pål, en av Haralds slektninger på morssiden, var raskt ute med en post på facebook den dagen Harald forlot oss. Jeg siterer:
Det var vondt å våkne opp til meldingen om at min mors kjære fetter måtte gi tapt for kreften i natt. Jeg tror alle som kjente det kloke, varme, rotfestede og stillfarende, men ruvende mennesket Harald Ljøen gråter i dag. JEG LYSER FRED OG SKINNENDE RENE TÅRER OVER HARALD OG OVER MINNENE OM ET AV DE MEST HELSTØPTE MENNESKER JEG VET OM! - KVIL I FRED -
Det finnes ingen bedre måte å beskrive Harald på enn det Pål gjør. Så kan man legge til at han var fordomsfri og for oss en bunn ærlig hedersmann.
Og ikke minst utholdende. 22. oktober 2017, da kreften herjet i kroppen hans, skriver Harald på facebook, med perfeksjon - og en snert av humor :
Dagens skamløse selvskryt: I dag har jeg egenhendig og uten hjelpemidler løftet en boks på 55 kg, med målene 59,5 x 59.5 x 85 cm opp fra gulvet, båret den gjennom en 60 cm bred døråpning, og plassert den oppå en annen boks med de samme målene. Syns det er godt gjort, jeg, for en gammal mann med ryggskade og drastisk redusert lungekapasitet
(Til opplysning, så er det en vaskemaskin det det er snakk om)
Noahs-gjengen
Den store gjengen på stamstedet Noahs Ark, vil aldri glemme medlemmet Harald. Jeg har fått lov til å lese deres siste hilsen:
Minneord til Haralds bisettelse fra kveldsskiftet på Noahs Ark:
Som navnet på stamstedet tilsier, rommer Noahs Ark en bred sammensetning av folk i området. Da Harald kjøpte Sissel og Tottos seilbåt, ble han fort med i gjengen og en del av det man kan kalle kveldsskiftet.
Ganske kjapt ble han invitert med musikergjengen til Praha. Han ble også med i operagjengen. Når det ble arrangert vennefester og middager, bidro Harald gjerne med sin rotmos og overrasket med en fantastisk tiramisu.
Harald var en mann som ikke akkurat pratet over seg, skriver Noas-gjengen,men han var en lytter som viste seg å ha en velutviklet, kanskje litt spesiell humor. Hans bidrag var ofte en kort kommentar som satt. En av dem er blitt legendarisk: 16. mai et år henvender Harald seg til Niklas og sier: "Hva skal du gjøre i morgen, da, din svenske"
Seilbåten ble flittig brukt på fjorden, men Harald likte også å seile i mere eksotiske farvann, både Middelhavet og Karibia. Han forsøkte ofte å rekruttere mannskap rundt seg, også på Noahs.
På en tur til Karibia ble Marianne og Ellen med som lettmatroser. Vi vet jo hvordan det gikk. Marianne rykket rett opp til 1. styrmann - og fast reisefølge i de altfor få årene som fulgte.
Noahs-gjengen avslutter med et kinesisk ordtak. Til Marianne, og kanskje oss alle:
Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over ditt hode, men du kan hindre dem i å bygge rede i ditt hår.
Hilsen Noas-gjengen
De siste dagene
De siste dagene Harald levde var det lite krefter igjen i kroppen, men han brukte dem vel.
23. juni, giftet en annen slektning seg, Henriette. Under vielsen satt Harald på kirkebenken. Han ville vise brudeparet omsorg, det var viktig for ham å komme seg til kirken. En bragd det står stor respekt av.
9. juni tok Marianne ham med på overraskelsestur til Warszawa. I planene lå en helaften på en Michelin-restaurant i den polske hovedstaden. Fremdeles, viste det seg, kunne Harald sette pris på livets goder, for nøyaktig fire uker senere, 9. juli, spør jeg ham ved sykesengen på Hospice Lovisenberg: "Hvordan smakte de da, de fem rettene dere fikk servert" "Fem", utbryter Harald. "14 retter!!!" Han rister litt på hodet, slik han ofte gjorde når det var noe han anerkjente, og sier "Det var bra!"
Før jeg går ut sykehusdøren den dagen, forteller Harald meg om Maria, datteren som han møtte bare én gang, da hun var rundt ett år, og som han siden tenkte på i 40 år. Tre dager etterpå treffer jeg henne, hjemme hos Marianne. Et hyggelig møte med en som har arvet Haralds smil og kloke hode. Maria ville gjerne ha vært her i dag, men hadde dessverre ikke anledning til å komme på grunn av en utenlandsreise.
Den varme hånden
Marianne var ved Haralds side dag og natt under sykeleiet. Når hun om kvelden onsdag 11. juli legger seg i sengen som sykehuset har satt inn på rommet, tett ved Harald, lar hun høyre hånd hvile på Haralds skulder. Den varme, gode hånden ligger fremdeles der, klokken to om natten, idet han trekker sitt siste sukk.
Ikke rart han sovner inn med et lite smil.
Takk for alle gode minner, Harald.
Vis mer
Vis mindre