Min tale til mamma!
En dag som denne er vemodig og trist. For oss som er igjen er det viktig å tenke på at hun hadde et langt og godt liv. Mamma ble 87 år.
La meg starte med begynnelsen, uten å gå voldsomt inn i detaljer – men litt må det nesten bli av et såpass langt liv.
Oslojente og enebarn – de tidligste barneårene på Kampen, men med sterke røtter til Sandefjord, hvor mormor kom fra.
Fra 6 års alder bodde hun på Tøyen i Jens Bjelkesgate. Og det var her hun vokste opp og hadde store deler av sin barne- og ungdomstid.
Hun ble tidlig glad i å pynte seg og å danse. På danseskolen traff hun fadern. Hun synes han var en skikkelig hoven, eplekjepp og overlegen fyr. Modern hadde en annen beiler på den tiden, en litt forsiktig men snill gutt – med en litt stor og blank nese. Fadern dro selvfølgelig til med følgende kommentar; jøss a meg, pusser’u nesa med Blue Star eller
På tross av dette klarte han jammen å ta innersvingen på henne. I 1946 ble de et par, da var mamma 15 år!
Som sagt; dette med å pynte seg, har vært en gjennomgangstone hos modern. Hun ble flasket opp i tante Bollas butikk (mormors svigerinne, som egentlig het Borghild). Mormor var modist (sydde hatter) og var flink til å sy. Det resulterte i mange flotte kreasjoner. Hun ble visstnok kalt skolens kles-dronning. Tipper hun var ganske fornøyd med den tittelen.
Hun har til og med hatt modelloppdrag – sjekk programmet dere sitter med, på siste side – Dale genser. Det var visst hennes første (og faktisk eneste) oppdrag. Ganske flott dame må jeg si!!
Hun gikk realskolen på Vahl skole og ville gjerne som 17 åring begynne på gymnaset. Selv om hun hadde snille foreldre som ønsket henne alt godt, så kom hun fra en arbeiderfamilie, hvor mormor jobbet som modist og etter hvert vaskedame og bestefar fabrikkarbeider. Med andre ord, økonomien var nok stram. Så skulle hun få seg flere kjoler måtte nok videre skolegang vike for arbeidslivet. Sånn var det på den tiden.
Som sagt, så gjort:
Rett etter realskolen startet hun da opp i Elektrisk byrå i innkjøpsavdelingen og mens hun jobbet her tok hun stenografi kurs.
Da var veien kort til den arbeidsgiveren som hun skulle ha i nesten 40 år; Aspelin.
Som 19-åring startet hun hos Gustaf Aspelin som stenograf. Hun har alltid vært en perfeksjonist, og det ble hun selvfølgelig på stenografi også. Jeg har vokst opp med gule lapper med kråketær som jeg ikke har skjønt en tøddel av. Men det gjorde heldigvis modern.
Det var også hos Aspelin hun traff Eva, som ble en av hennes nærmeste venninner og min gudmor. De to damene satt på samme kontor og jobbet sammen hele dagen – likevel klarte de å skravle timesvis på telefon om kvelden. Ganske imponerende egentlig!
Modern var flink. Som hun selv sa; alle sjefene ville ha meg som sekretær. Ettertraktet OG eplekjepp, ja- ja, hun hadde vel lært av fadern!
Etter hvert ble hun sekretær for disponent Aage Biering som var Milorg mann under krigen. Så modern hadde stadig vekk Jens Christian Hauge på besøk og ref modern; en skikkelig «damenes Jens»! Tenker at Jens Christian, modern og tante Eva hadde mang en artig passiar! Skulle gjerne vært flue på veggen der.
Hun var hjemme fra jeg ble født og frem til jeg begynte på skolen. Da hadde hun et kort arbeidsforhold hos en annen arbeidsgiver, inntil hun igjen ble huket inn i Aspelin systemet. De siste 10 årene ish i Aspelin Ramm, som det fremdeles heter i dag.
Aktiv arbeidstager til hun var 70 år, og det står det respekt av. Både av hennes arbeidsglede og også at hennes arbeidsgiver svært gjerne ønsket å ha henne der.
Men det var også en til som gjerne ville ha modern; nemlig fadern som var så innmari lur å fri i juni 49. Da var mamma 18 og pappa 19.
De giftet seg 4 år senere i 53, og i 1954 ble brodern født. Stor lykke i familien, med gutt og allting.
På denne tiden bodde både mormor, bestefar, fadern og modern sammen i rødblokkene på Etterstad.
Pappa var på sjøen, først som maskinist og deretter som maskinsjef. Og han var naturlig nok mye borte. Da var det godt for modern å ha bistand fra mormor når Tom var liten.
Den lengste turen varte i 22 måneder! Selv med mye hjelp fra mormor, så ble mamma tidlig vant til å klare seg på egen hånd og styre familien.
Egen leilighet fikk de når Tom var rundt 2 år. Ikke langt unna mormor og barnepass, så det ble leilighet i naboblokkene på Etterstad.
Jeg må også nevne hyttene i Sandefjord, som var en stor del av livet til modern.
I 1960 kjøpte de den første hytta. Pappa hadde spart hyre og mormor var med og spleiset på hytta i Tangenlia. De ga hele 10.000,- kroner for herligheten!
I Tangenlia var det supert å bo for oss byfolk om sommeren. Mamma og pappa fikk veldig gode venner i Else og Peder som bodde rett over veien for oss. Siden det ble 2 x Else og Else og Peder var fra Sandefjord, fikk modern raskt tilnavnet «Oslo-Else».
Her hadde vi det utrolig trivelig; utallige båtturer i snekka til Peder og mange solfylte episoder og opplevelser.
Modern har alltid hatt en sterk rettferdighetssans og koblet sammen med hennes handlekraft, har dette kommet både oss og mange andre til gode. En beskrivende historie har jeg her:
I Tangenlia fantes det ikke «kommunalt vann». Dvs at alle, både fastboende og hytter hadde vann fra egen brønn i hagen. Modern synes jo dette var høyst urettferdig, da det var kommunalt vann i områdene rundt. Som den dama hun var, så dro hun inn til Sandefjord Kommune og ventet tålmodig på audiens hos teknisk etat. Heldigvis var teknisk etat en mann, så jeg tror hun sjarmerte han trill rundt – og vipps så var det kommunalt vann i Tangenlia til glede for alle som bodde der! Oslo-Else ordnet opp
Når de kjøpte seg hytte på Tangenodden, så var modern den perfekte byggeleder som styrte ombyggingsprosjektet med sterk hånd samt var en raser med malerkosten – Peder stod for ombyggingen og fadern fikset pengene. Snakk om godt team!
I mellomtiden så hadde også jeg blitt født. I 1963. Det er 9 år mellom Tom og meg, og jeg vet at modern var klokkeklar på hvis flere barn; da måtte fadern få seg jobb på land. Heldigvis for meg, så fikk han det!
Modern var som nevnt tidligere, hjemmeværende fra jeg ble født og frem til jeg begynte på skolen.
Vi bodde på Etterstad til jeg var 6 år, og i 1969 flyttet vi til rekkehuset på Tveita.
Jeg har fått mange spørrende blikk når jeg forteller hvor jeg kommer fra, men jeg har kun opplevd Tveita som et trygt og godt sted å vokse opp på. Selvfølgelig har jo dette også mye å gjøre med foreldre som ga omsorg og trygghet i bøtter og spann.
Modern var en liberal dame. Jeg kunne snakke med henne om det meste, og det var det nok ikke alle som kunne på den tiden. Hun sendte meg av sted til Helserådet som 15-åring når jeg hadde fått min første kjæreste. Fadern fikk selvfølgelig ikke vite noe, da hadde det blitt liv i luka – han var ikke like liberal….
Modern var tigermamma’n. Hun passet på oss alle og ville oss alle så inderlig vel.
Selv om hun ser veldig sporty ut på bildet på siste siden, så var vel ikke sport det hun likte best.
Men ut på ski måtte vi og dermed også hun.
Hun fikset firmahytte i Trysil– hvor vi i mange år stortrivdes og hvor flokken ble samlet. Både barn og barnebarn har hatt stor glede av dette. Her får vi vel også takke Aspelin!
Modern var en omsorgsfull og tilstedeværende mormor og farmor
Hun fikk etter hvert en real gjeng av barnebarn;
Tom har fått Even, Anders og Lars og så kom Julie og Sarah
Selv har jeg fått Thea og bonus i tillegg med Henrik og Marius
Oldebarn har det også blitt;
Even og Karine har fått Tobias og Amelia
Lars og Martine har fått Emily
Henrik og Anette har fått Ferdinand og Frida
Marius og Camilla har fått Ulrikke
Flere er på vei; Anders og Camilla venter barn i april
Så etterveksten er god!
Jeg vet at modern var så glad i og stolt av dere og satte veldig pris på å følge livene deres
Moderns klokhet og handlekraft har hun vist utallige ganger.
Igjen kommer dette frem da hun er klar og bestemt på at de nå må flytte fra rekkehuset på Tveita. Det ble for stort og mye å holde. Og hun ville ikke at de skulle bli for gamle før de flyttet heller. Pappa var ikke helt enig…
Men i 2005 flyttet de til Bøler. En utrolig fornuftig avgjørelse; inn i nybygget leilighet i blokk på Bølersenteret, med heis direkte til senteret og med garasje i kjelleren.
Her hadde de flotte år sammen før fadern døde relativt brått i 2009.
Dette kom som et sjokk på oss alle, men mest for modern.
Hun hadde gjennom livet vært vant til å være mye alene, siden pappa reiste mye i jobben. Men han kom jo alltid hjem igjen.
Så det ble stusselig for henne etter at han ble borte.
Men hun kom seg i gang igjen og var da også så glad for at hun bodde som hun gjorde.
Fadern var den utadvendte og sosiale personen som kunne snakke med alle. Modern var nok mer stillferdig i sin omgang med mennesker hun ikke kjente så godt. Som par så utfylte de hverandre veldig bra.
Men når han ble borte, endret ting seg etter hvert. Hun hadde venner og bekjente i gården, samtidig begynte sykdommen hennes å gjøre seg mer gjeldende. Frontallapp demens kommer sakte, men sikkert – og den ga henne dessverre en del plager som jeg gjerne hadde sett at hun slapp.
Angst, utrygghet og hallusinering kom krypende. Noe som igjen gjorde at hun trivdes best blant de aller nærmeste eller i sitt eget selskap.
Jeg forsøkte så godt jeg kunne å følge opp, ringe henne og ta mer kontakt enn tidligere.
Det var viktig å få henne ut i sosiale lag, invitere henne på middag og få henne med på litt helgeaktivitet på hytta.
Jeg overtok blant annet litt av faderns oppgaver med å kjøre og hente henne til syklubbmøtene, og da ble jo de andre damene også med i bilen. Dette var venninner fra skoletiden. Herlige damer som jeg da ble bedre kjent med. Praten og latteren satt løst og når det ble høst og vi inviterte til rakfisk lag var damene storfornøyd. Vemodig var det når jeg tok kontakt forrige uke og innså at det kun var to igjen av denne gjengen på 5 flotte damer et par år tilbake i tid!
Etter hvert ble hverdagen i leiligheten vanskelig å håndtere for modern. Hun har alltid vært en pragmatisk og fornuftig dame, det var hun også nå. Hun innså at hun trengte mer hjelp og bistand.
Vi ønsket oss plass på Midtåsen Sykehjem – og det gikk gledelig overraskende fort å få plass. Så i februar 2017 flyttet hun inn.
Hun blomstret opp den første tiden, med god pleie og omsorg. Hun trivdes med snille og omtenksomme pleiere!
Tom og jeg har besøkt henne mye gjennom denne siste perioden. Det var viktig for henne å bruke hodet, skravle og få impulser utenfra. Tom; vi har blitt ganske gode på det lille x-ordet i Aftenposten! Og hun satte så pris på at vi kom – lurte litt på «hvem som kommer i morgen». Da skrev vi det opp i syvende sans’en hennes, som hun til siste stund fulgte med på.
Det har gått mye opp og ned med formen hennes i denne perioden, men etter sommeren så vi en klar forverring. Mye forvirring, hallusinering samt at hun begynte å miste språket så det tidvis ble vanskelig å forstå hva hun sa, og når hun hele veien har forstått at hun roter, var dette tøft å oppleve for en perfeksjonist og skarp dame som henne. Hun var seg selv lik for ikke så lenge siden, når jeg ikke skjønte, og måtte si at nå skjønner jeg ikke hva du mener. Da smalt det: Jammen, så lat som da!
Hun sovnet stille inn forrige lørdag med Tom, Pål Erik og meg ved sin side.
Jeg vil ta med meg videre alt jeg har lært og jeg håper jeg kan klare å gi like mye raushet, omsorg, trygghet, liv, latter og glede som hun så villig har gitt til oss alle!
Det er rart at denne verden ikke lenger består av mamma – familiens grunnfjell er borte – vi vil savne deg så inderlig!
Håper at du nå har fått fred, og danser på en trivelig selskaps-sky i et lekkert antrekk med fadern og er omgitt av dine kjære som også har gått ut av denne verden.
Tusen takk for alt mamma!
Vis mer
Vis mindre