Talen som jeg holdt ved mors kiste på Steinskogens gravlund d. 23. august 2017 etter at presten hadde avsluttet begravelses-seremonien med Fadervår og en sang.
Kjære brødre.
Kjære Marie og Gunilla.
Kjære Jørgen, Peter, Viggo, Ella og Casper.
Kjære familie og venner.
Kjære alle sammen.
Et langt og flott liv er kommet til veis ende. En sterk kvinne har lukket sine øyne og har gjenforenet seg med sin elskede ektemann Kjell i deres himmel.
Mors liv ble en 96 år lang og flott reise på livets hav under en gavmild lykkestjerne, selv om hun også møtte stormer og store bølger og bråttsjøer underveis. Men det familieskipet som hun og far hadde bygd sammen, og som de begge navigerte og styrte med stor visdom og styrke, det var av så god kvalitet at det aldri var i nærheten av å oppleve et havari.
Som ektefelle, som mor og som produktiv samfunnsborger delte hun generøst ut av sin imponerende energi og arbeidssomhet for å glede og gjøre nytte, og især til gavn for de som stod henne nærmest. Og uten å forvente annet og mer enn at de behandlet henne med respekt og - inn i mellom - viste henne litt takknemlighet.
Det var aldri tvil om arbeidsdelingen i familien og i hjemmet. Mor og far komplementerte og utfyldte hverandre nesten til perfeksjon både når det gjaldt kunnskaper, praktiske ferdigheter og sosiale kompetanser.
Sett i historiens klare lys kan jeg i dag se at mor ikke var særlig villig til å utdelegere hjemlige arbeidsoppgaver til oss fire sønner, og at hun på det punktet kanskje gjorde dem en bjørnetjeneste.
Kanskje valgte hun dette for å spare oss barna for de samme negative følelsene som hun selv hadde gått med i mange år på grunn av alt husarbeidet og det store ansvaret som hun selv følte at hun ble belastet med i gårds-hjemmet på lille Lepsøya der ute i havgapet allerede fra sin tidligste barndom.
Kanskje var det også et uttrykk for at hun manglet tålmodighet når hun så hvor langsomt - og ofte motvillig - selv enkle huslige oppgaver ble utført av hennes sønner.
Det er jo en utrolig teknologisk tidsreise som mor har gjennomlevd. I løpet av ganske få år så befant hun seg som voksen i en verden som var helt forskjellig fra den hun vokste opp i som barn, hvor ikke engang elektrisiteten var en selvfølgelig del av hverdagen.
Selv var hun en fantastisk god planlegger og utøver av hjemmets mange store og små jobber, ikke minst i årene før kjøleskapet, fryseren, vaskemaskina, telefonen og fjernsynet hadde funnet plass inne i huset. Og når det ikke var presserende oppgaver å ta seg av, så ble det heklet, strikket og sydd så lenge tiden tillot det. Talløse er de kvadratmetrene med håndarbeide av alle slag som hun har laget gjennom årene.
Og når alt var gjort og kvelden inn i mellom kunne tilby henne et par fritimer, så var det tid til Karen Blixen's roman "Den afrikanske farm" eller annen god litteratur som kom i en jevn strøm fra Gyldendals Bokklubb gjennom mange år. Mor elsket å lese. Og hun fortsatte med å lese bøker i de nesten 2 årene på pleiehjemmet. Kjærligheten til litteratur rustet aldri.
Etter flere år med engelskkurs på kveldsskole i førtiårene og en flott bestått handelsskole-eksamen som ca. 50-årig, fikk mor tilbudt et kontorjobb på Universitetet i Oslo, og hvor hun var ansatt til hun gikk av med pensjon i en alder av ca. 65 år. Det var imponerende alt det som hun utrettet utenfor hjemmet etter at hun var nådd midtveis i livet sitt.
Selv DOS-computerens kompliserte tekstbehandlingsspråk lærte hun å beherske på jobben sin i Oslo på 1970-tallet i en alder av mange og femti år.
Du har vært en kilde til stor inspirasjon, mor.
Mors og fars innbyrdes respekt, loyalitet og kjærlighet vokste seg bare sterkere med årene. Bare en eneste gang i de ca. 20 årene som jeg levde tett sammen med dem under samme tak, opplevde jeg antydning til en sint meningsutveksling mellom dem. Den gangen var jeg 11 år gammel, og jeg husker det som om det var i går fordi det var så overraskende, sjokkerende og nytt for meg. Tenk at de kunne være uenige og sinte på hverandre Disse to Ufattelig.
Denne kortvarige, men høyrøstete meningsutvekslingen ble avsluttet med at far tok sin vinterfrakk på og gikk ut i den mørke høstkvelden uten å si et ord til avsked. Og hvordan reagerte mor på dette Som bare en meget klok kvinne ville gjøre når hun vet at hun har begått en sånn feil. Jo, hun fant lynraskt min jakke og mine sko fram, fikk dem på meg like fort, og sendte meg ut etter far for at jeg kunne følge etter ham, småløpende i helene på ham hele veien gjennom de kveldsmørke og stille villaveiene.
Og da vi endelig etter en lang intens tur i total taushet kom hjem igjen - en tur som føltes som om den hadde vart i timevis - stod mor ved gatedøren med blanke øyne og stille stemme og ba far om unnskyldning for å ha sagt noe til ham som han ikke fortjente. Tilgivelsen kom med det samme. Freden og tryggheten var straks gjenopprettet. Og dermed viste mor også at hun rummet både evnen til selvkritikk og hadde storsind og klokskap til å vende noe negativt til noe positivt for hele familien.
For i ettertid har jeg tenkt at noen høyere makter og Vår Herre nok hadde en andel med i det som skjedde denne mørke høstkvelden for 56 år siden. Ca. 9 måneder senere ble Kjell født.
Kjære mor. Du etterlater deg et kjempestort tomrum i familien vår som ingen andre kan fylle ut, men som vi vil lære å leve med og som vi vil dekorere med alle de gode minnene som vi har. Din glade latter - spesielt i dine utallige og lange telefonsnakker med dine kjære søstre - ditt alltid oppmerksomme uttrykk i ditt deilige levende ansikt, og ditt evige fokus på - og ditt effektive arbeide med - de mange nye oppgavene som hver dag stod i kø hjemme i kjøkkenet, i vaskekjelleren og i den store hagen, dette vil alltid være noe som vi vil huske deg for. Og især vil vi huske deg for at du la hele din sjel og all din energi i dette å skape en god og glad familie, og for din dypfølte kjærlighet til dine 5 barnebarn som du var så priviligert å få, og som du ofte tenkte på og spurte til og ville snakke om.
Og alltid har du gått foran når det gjaldt om å ta vare på dine nærmeste, og uten å klage og be om hjelp. Heller ikke da far ble alvorlig syk i en alder av ca. 80 år, selv om du fikk noen særdeles tunge år i fars siste leveår hvor du stort sett alene klarte å hjelpe ham og sørge for ham samtidig som du løste nesten alle de praktiske oppgavene der hjemme. Derfor fortjente du da også all den hjelpen og støtten du fikk av sønnene dine i de aller siste leveårene dine, og jeg vet at du lukket øynene dine med fred i sindet og med troen på at vi alle fire ville klare oss godt fremover selv om du ikke lenger var blandt oss.
Hvil i fred, kjære mor. Det har du i sannhet fortjent. Vi vil alltid bære deg i våre hjerter, og vi vil være deg evig takknemlig. Takk for alt det du var for oss og ga oss.
Vis mer
Vis mindre