I Per Espens bisettelse i dag holdt jeg en tale. For dem som ikke var til stede og som ønsker å lese minneordet, gjengir jeg det her:
Kjære Else Marie, kjære alle sammen
Å ta farvel med en god, gammel venn er tungt, men det faller lett å tenke varmt om vår kjære Per Espen. En godgutt. En gladgutt. En kjernekar. Snill og omtenksom, der har vi Per Espen i et nøtteskall. Slik har jeg kjent ham helt siden vi traff hverandre på slutten av 70-tallet, da vi ennå var tenåringer.
Det er litt uklart hvordan det gikk til, men snart inngikk vi i en guttegjeng på seks som følte seg så fin at den kalte seg noe så utidsmessig som Herreklubben. De andre fire var Hans Rossiné, Jan Erik Hansen, Ole-Jacob Christensen og Vetle Lid Larssen. For en livsnyter og elegantier som Per Espen var Herreklubben midt i blinken. På den tiden møttes vi stivpyntet hjemme hos hverandre til store fasanmiddager på hvite duker, fine viner, sigarer og konjakk. Og høyttravende samtaler. Iallfall frem til nitiden, da all den fine vinen gjorde samtalen mer høylytt enn høyttravende.
Det viktigste var likevel ikke hva som sto på bordet, men det vennskapsbåndet som ble knyttet rundt bordet. Det båndet har holdt i over 40 år. Så lenge har vi møttes både i og utenfor Herreklubben, som vi i rykk og napp har holdt ved like og pustet mer liv i de siste årene, til Per Espens store begeistring. Så sent som i desember skulle vi møtes til enda en samling, men sørgelig nok satte koronaen en stopper.
Mitt tidlige vennskap med Per Espen ble ytterligere styrket da vi besøkte Roma sammen. Den unge latineren var den perfekte cicerone, ikke bare til alle kulturskattene, men til Italias kulinariske herligheter og den italienske livsstilen.
Det var så tydelig at Per Espen var som skapt for oppgaven; allerede som ung en beleven, belest og bereist veiviser for andre. Han kom på sin rette hylle innen reiselivet hvor han fikk bruke alle sine kunnskaper og talenter, ikke minst hans sosiale evne til å skape hygge rundt seg. For Per Espen ble reiser både levebrød og lidenskap. Han elsket å reise, og helst på førsteklasse. Jo mer han fartet rundt, desto mer språkmektig ble han. Og jo mer flytende han snakket, enten det var italiensk, spansk, fransk eller dansk osv., desto flere venner fikk han i utlandet. Som turarrangør og reiseleder fikk han celebre oppdrag. At han helt til det siste elsket å organisere ting, ser vi til og med i denne stund. Han bestemte selv regien på sin egen bisettelse; hverken prest eller hedning fikk blande seg inn.
Også i de senere år hadde jeg og mange med meg gleden av å ha Per Espen som turkamerat, spesielt i Roma. Senest sammen med hans kjære mor, Else Marie, som han så trofast og omsorgsfullt tok seg av. Ved hvert besøk ble det naturligvis til at Per Espen og jeg ble sittende til langt på natt hjemme hos Jan Erik i hans Roma-leilighet. Det skulle ikke mer til enn oss tre for at det føltes som en hurrafest, med latterkramper jeg ikke har hatt siden oppveksten. Når Per Espen var i det lystige og lattermilde hjørnet, ble vi andre lett revet med.
Nettopp Jan Erik hadde en sentral plass i Per Espens liv. Da jeg ble kjent med de to latinklassekameratene, var de både åndsbrødre og svirebrødre. Men Jan Erik ble også som en sann bror for Per Espen gjennom hele livet. Og de var litt av et radarpar. En helg rundt 1980 tok jeg den nevnte herreklubben med på hyttetur på Krokskogen. Etter å ha kavet gjennom sneen i pensko opp til hytta, kollapset Per Espen og Jan Erik i hver sin lenestol foran peisen. Og der ble de sittende med drinkene sine i tre dager, mens vi andre gikk på skitur. Slik de også gjorde på gården til Ole-Jacob, da de to livsnyterne satt på tunet hele natten for å se soloppgangen over Valdres og gikk til sengs da husverten gikk i fjøset til morgenstellet.
Vi skjønte jo tidlig at Per Espen ikke var skapt for barske gleder, men mer for bordets gleder. Og at han følte seg mer hjemme på Kapitol enn på Krokskogen.
Naturligvis tok Per Espen det svært tungt da Jan Erik gikk bort i fjor vinter. Da hadde Jan Erik vært handikappet i flere år, og godhjertet som han var, viste Per Espen en rørende omsorg og praktisk støtte for sin gamle venn. Akkurat som han tok vare på sin kjære mor Else Marie og bodde sammen med henne de siste årene.
Også Per Espen opplevde helseproblemer og stunder med motgang i livet, men han bevarte sitt lyse sinn og sin positive innstilling. Uansett var han like omtenksom, og helt uten Facebooks hjelp husket han alltid ikke bare vennenes bursdager og bryllupsdager, men også bursdagene til barna våre.
Det er bare en måned siden Per Espen ringte meg og fortalte hvor syk han var. Jeg var i likhet med de fleste intetanende. Dagen før hadde vi som så mange ganger før fleipet på SMS. I sjokk og vantro fikk jeg høre hele historien. Vi snakket sammen i to timer.
I ukene som fulgte, fikk vi flere gode og lange samtaler på telefon, også sammen med Hans. Koronarestriksjonene hindret oss i å komme på besøk. Enda så hjerteskjærende situasjonen var, hadde Per Espen et reflektert forhold til den. Han hadde forsonet seg med skjebnen og fikk fred i sjelen. Om enn hans stund på jorden ble altfor kort, tror jeg det lindret å få frem at hans 61 år hadde vært meningsfulle, opplevelsesrike og gledesfylte. Livsregnskapet gikk i pluss. Han hadde fått brukt sin evner, dyrket sine interesser og utfoldet seg sosialt. Han var elsket.
Så sier jeg for siste gang: Ciao, Per Espen.
Vis mer
Vis mindre