Til minne om mammaen min
Mel: Nå har vi vaska golvet
Jeg hadde gått og ventet på pinseturen min.
For stemmen hadde sviktet, og gode mamma'n min,
hun klarte ikke høre meg når jeg ringte ned.
Men snart så ble det møte. Jeg gledet meg til det.
Men pinseturen ble ikke slik jeg så for meg.
Isteden ble det avskjed, og jeg ble trist og lei.
Men jeg var glad jeg var der og minte henne på
hvor mye hun betydde. Det vil jeg dele nå.
For mamma har nok hjemmet hatt høy prioritet.
Der la hun ned sin innsats og kreativitet.
Og det å være husmor, det var et slitsomt valg.
Nå er det mere lettvint, med fryser, kjøl og salg.
Da jeg var lita jente, så leste hun for meg.
Hun leste og hun leste, og jeg ble sjelden lei.
Jeg ville stadig høre de samme eventyr
om Gullhår, Per og Lise og om en Bambo-fyr.
Og hun sang mange sanger med oss da vi var små.
Og når vi var på langtur, da kom hun stadig på
en sang vi kunne synge om dyr vi drog forbi.
Slik gjorde hun at reisen ble mindre kjedelig.
Og ropte jeg om natta, så kom hun barføtt inn.
Hun trøstet meg og tørket en tåre av mitt kinn.
"Nei, det er ingen troll her! Du drømte sikkert leit.
Nå skal jeg tenne lyset, så skal det nok gå greit."
Hun lagde mange klær til oss barna og seg selv.
Hun strikket, og hun sydde til det var seine kveld.
Men det å prøve klær, det var ikke no' for meg.
Nei, etter to minutter var jeg blitt gørra lei.
Vi jentene var små da hun satte oss i sving
med hekling og med strikking, med kors- og faldesting.
Vi sydde og broderte og lagde dokkeklær.
Så hadde vi et arbeid når det var ruskevær.
Og det ble tradisjon gjennom skolealderen
at hun, når høsten kom, drog til hobbyhandleren.
Hun kjøpte mat'rialer og lærte oss teknikk.
Så ble det julegaver, som folk i slekta fikk.
Og utfordringer vokste. Da jeg ble tenåring,
så lærte jeg å sy etter mønster fine ting.
Jeg sydde egne klær, og de ble som oftest bra.
For mamma gav meg alltid den hjelp jeg måtte ha.
Ja, mamma har bestandig vært hjelpsom mot oss barn.
Hun ofret mye tid på et floket strikkegarn,
på lumpne, ekle lekser og spretting av en søm.
Når mamma ordnet opp, gikk det meste som en drøm.
Men det er fler' enn oss som fikk smake hjelpsomhet.
Hun hjalp sine foreldre og venner, og jeg vet
at mamma ofret mye, så pappa kunne få
en kosestund med ungene før han måtte gå.
Nei, "umakredd", det var ikke denne damen, nei.
Hun støttet, og hun stelte, var hjelpsom, snill og grei.
Og hun hjalp tante Else med mangt et kjolevalg.
Hun sprang i by'n på forhånd og fant fram ting på salg.
Jeg kunne fortsatt lenge og gitt eksempler på
de håndsrekninger mamma har gitt til store, små.
Hun stelte i stand bryllupsfest for oss alle tre,
og fler konfirmasjoner til barna våre, med.
Hun har vært flink å stelle i stand til festlig lag.
Hun var en dyktig kokk, det var ett av hennes "fag".
Og ikke minst fikk slekta vår nyte godt av det.
Hun holdt oss alle samlet, jeg har sagt takk for det.
Og mamma var en kunstner som lagde billedvev.
Hun tegnet sine mønstre og hadde mye strev
med innhenting av planter og garnfarging, og så
en masse, masse timer ved veven etterpå.
Men det gav resultater: Hun lagde ikke skrap,
men flotte, vakre tepper som lå der i et skap.
Men siden ble det utstilling både her og der.
Og stua vår er prydet med tepper. Hun var svær!
Med lymfekreft i magen ble 2014 vond.
Hun trodde det var slutten, for kreften, den var ond.
I siste lita fikk hun behandling og ble bra.
Men hørsel og balanse og mage sa ifra.
En sterk motivasjon til å leve hadde hun.
Hun ville følge med på oss alle hvert sekund.
Men hørselstap og covid, det skapte apati:
«Jeg hører ingenting, jeg har ingenting å si.»
I jula kom jeg daglig til Ryen sykehjem.
Men mamma var forvirret, koronaen var slem.
Så det var veldig trist. Men hun kom seg etter hvert.
At begge to ble bra, det var helt utrolig sterkt.
I pinsa kom det mange og sa farvel og takk.
Men det var tøft for Helga, fordi hun ikke rakk
å komme grunnet covid. Men mamma ble så glad:
Vi ringte helt til Japan. Hun strålte jammen da.
Familiens siste skudd fikk hun ikke holde, nei.
Men Elliot fikk kose og klappe. Han var grei.
Ti oldebarn og et som snart kommer, er forlatt.
Men nå vil vi få takke. For mamma var vår skatt.
Vis mer
Vis mindre