Det er rart å være så langt borte når alle de nærmeste, hele familien og mange venner, samles i Oslo for ta farvel. Historien om at jeg ropte over dammen hjemme i Arendal at du skal bli mannen til Tante Ellen og onkelen vår, forteller mye om hvordan du fra første stund fikk en helt spesiell plass i familien. Ved å være deg selv, ved å stille opp, og være med på reisen fra barn til voksen. Etter hvert fikk jeg egen familie. Det samme skjedde da. Du var til stede og du stilte opp. Alltid sammen med Tante Ellen. Du og dere fikk også en høy stjerne hos Nina, Theo og Jonas. Selv på en så trist dag som i dag, står de gode minnene klart. Jeg kan ikke la være å smile når jeg tenker tilbake. Høydepunktet som barn var nok seilbåten, tullekjøringen, og besøket til Oslo da dere bodde i en liten leilighet på Sinsen. Du hadde humor og du like å tøyse. Høydepunktet som voksen var nok besøket da vi bodde i Etiopia og ekspedisjonen til Bale Mountains. Hjertet ditt slo nok i svakeste laget i 4.000 meters høyde. Det gikk fint og ble et minne for livet, et felles minne. Nå blir det ikke flere møter. Men de gode minnene tar vi med oss videre. Nina, Theo, Jonas og jeg, Endre, takker for alt.
Kondolanser til familien!
Takker Ole Børre for tiden i Luftforsvaret, spes. B1/66, Lutvatn, jubileum på Bardøla og et sjeldent gjensyn på byen. Hilsen Arne Løvli
Vi var guttunger da tante Ellen tok deg med hjem til hennes Arendal. Vi ble kjent med vår nye onkel. Du var ertende og leken og seilbåten du hadde med deg gjorde et uslettelig inntrykk. Den ble prøvd på Dammen hjemme og i skjærgården. Bilkjøringen din fikk oss barn til å le, den røde bobla ble kjørte som nr.53 - Herbie. Nå mer enn 50 år etter minnes jeg deg som en vi kunne snakke om hverdagslige og tekniske ting. Alltid et glimt i øyet og du sto aldri av veien for å finne på noe morsomt, men ikke ondskapsfullt. Du var der for oss og vi har vært utrolig glade i deg. Vi vil huske deg som raus, lun, og at du var der for oss.