Rolf Einar Ådnas begravelse,
Øståsen kirke,
onsdag 26. juli 2017, kl. 10.30
Minneord for
Rolf Einar Ådna
ved Jostein Ådna, sønn
Vi er samlet her i Øståsen kirke for å ta avskjed med Rolf Einar Ådna. 86 år gammel døde han lørdag for halvannen uke siden, den 15. juli, på Akershus universitetssykehus.
Rolf Einar Ådna har satt spor i mange sammenhenger og etterlatt seg gode minner hos mange mennesker. Det gjelder oss i familien; det gjelder slekt, venner og bekjente. Det gjelder i arbeidslivet; det gjelder i lokalsamfunnet på Kolbotn, hvor han bodde de siste 54 årene av sitt liv. Han gjorde seg i perioder noe gjeldende i kommunalpolitikken og i masseidrettssammenheng, både som aktiv og som supporter. Over lang tid gjorde han seg sterkt gjeldende i musikklivet og i kirke og menighet, særlig som en habil amatørkorsanger og som entusiastisk iakttager av sin datters profesjonelle musikerkarriere.
Rolf ble født 26. januar 1931, som den yngste i en søskenflokk på fire, på Skotfoss, like utenfor Skien. Faren Mattias arbeidet i stedets hjørnestensbedrift, Skotfoss bruk, en stor papirfabrikk, og moren Paula tok seg av hus og hjem, med et betydelig innslag av selvberging med grønnsaker, bær og frukt fra den store hagen og med hønse- og grisehold. Perioden da Rolf vokste opp, i de «harde trettiåra» og under den tyske okkupasjonen, var økonomisk utfordrende for en typisk arbeiderfamilie på Skotfoss. Rolf lærte tidlig å bidra til inntjening ved diverse småjobber: Han kjørte hest, gikk med post og solgte egg og moreller til folk om bord på passasjerbåter opp og ned Løveidkanalen mellom Meierelva og Norsjø. Under krigen syklet eller gikk han jevnlig over isen til en gård på vestsiden av Norsjø for å kjøpe melk og andre landbruksprodukter til familien.
Rolf vokste opp i et omsorgsfullt hjem, der solidaritet og kristentro var sentrale verdier. Foreldrene var aktive kinamisjonsforbundsfolk på Skotfoss bedehus. På Skotfoss var avstanden mellom bedehuset, kirken, Frelsesarmeen og misjonshuset Zoar kort – både i bokstavelig og i overført økumenisk forstand, og som ungdom fant Rolf sitt åndelige hjem på Zoar, tilhørende Det norske Misjonsforbund, som i dag kaller seg Misjonskirken. På Zoar inngikk han i en kameratflokk på fire gutter som i årenes løp fant på og opplevde litt av hvert som har gitt opphav til diverse anekdotiske historier som mang en gang har underholdt og moret oss i generasjonen etter. Zoar-forsamlingen på Skotfoss hadde nær kontakt med misjonsforbundssøstermenigheten Betania i Skien, og det var blant ungdommene i Betania at Rolf møtte den tre og en halv måned yngre May Synnøve Gravklev. Allerede som nittenåringer forlovet de seg St. Hansaften 1950.
For en som var ni år da okkupasjonen begynte, og fjorten da krigen tok slutt, ble det så som så med skolegang i viktige barndoms- og begynnende ungdomsår. Rolf var heldigvis en oppvakt og begavet gutt, ikke minst med god hukommelse, språksans og regneferdigheter, så han fikk allikevel det meste med seg som skoleårene er tiltenkt å yte. Da yrkesvei skulle velges, falt valget på typografutdanning, hos firmaet Sandell, som holdt til i lokaler ved Skotfoss bruk. Svennebrevet for fullført utdanning, utstedt av Skien politimesterembete, er datert 21. november 1950. Rolf supplerte boktrykkerutdanningen fra Norge med et halvt eller helt år på en grafisk skole i Danmark. Som ferdigutdannet boktrykker fikk han ansettelse i sin første heltidsstilling i firmaet Brødrene Kjær i Skien.
Fast ansettelse og inntekt utgjør ofte det avgjørende grunnlaget for å kunne stifte familie, så også for Rolf. Den 17. april 1954 giftet han og May Synnøve seg. De ble boende i Skien i vel tre og et halvt år, og i løpet av denne tiden ble de to første barna, Jostein – altså jeg – og Sølvi, født. I januar 1958 flyttet den unge familien til Askim i Østfold fordi Rolf hadde fått ansettelse i lokalavisen Øvre Smaalenene. Etter et par år byttet han jobb til firmaet Snorre boktrykkeri i Thorvald Meyers gate i Oslo og ble togpendler mellom Askim og hovedstaden. Selv om Rolf og May raskt fikk en god vennekrets i Askim, sentrert rundt unge voksne på deres egen alder i den lokale misjonsmenigheten, og fant seg til rette i denne innlands Østfoldbygda, var det vel den lange arbeidsreiseveien som etter hvert fikk dem til å se seg om etter en bolig nærmere Oslo. Sommeren 1963 – kort tid etter at det tredje barnet, Magne, var født – flyttet familien til en borettslagsrekkehusleilighet på Ødegården, et helt nytt boligfelt på Kolbotn. Der ble de boende inntil borettslaget i Rådyrveien 2–12 med sine 22 eneboliger med carporter imellom stod ferdig i 1968, og de flyttet inn i enheten 6 B. Etter å ha bodd på seks forskjellige steder de første 14 årene av ekteskapet, er boligen i Rådyrveien 6 B blitt den ene og eneste bostedsadressen for ekteparet Ådna i de siste 49 år. Det vitner om å slå røtter og å trives nettopp her på Tårnåsen, hvor vi nå befinner oss for å minnes og å ta avskjed med Rolf Einar Ådna.
Om det ikke kom til flere flyttinger av bosted etter sommeren 1968, skulle det fremdeles skje noen skifter for Rolf i arbeidslivet. Midt på 1960-tallet fusjonerte Snorre boktrykkeri inn i det nye firmaet P. M. Bye og Snorre Grafisk, med tilhold i store industrilokaler i Nydalen i Oslo. Rolfs yrkestittel i Øvre Smaalenene, Snorre og i Bye & Snorre var faktor, og arbeidet bestod i kalkulasjon og beregning av arbeidsoppdrag. Jeg tror absolutt at han trivdes med arbeidet som faktor, men lysten til å utfolde talentet for å skape tekster kom lenge til kort. Rolf initierte derfor et slags bedriftsblad, kalt «Snorreposten», som han var redaktør for og skrev de fleste tekstene i. Etter hvert meldte også trangen til å utfolde selve typografyrket seg. Av sjefen sin, Rolf Eng, fikk han låne en liten manuell trykkemaskin med hjem, og om kveldene stod han og trykket visittkort og konvolutter. Denne hobbyvirksomheten la grunnlaget for det som skulle bli en fase på vel 15 år som selvstendig næringsdrivende. Rolf sluttet i Bye og Snorre og utvidet hjemmevirksomheten til heldagsjobb i enmannsforetak. Han leide lokaler i Nationaltheatrets store verkstedbygg rett ved bygrensen Oslo-Oppegård på Skiveien og rigget seg til med to flotte Heidelberg-maskiner og titalls settekasser med tusenvis av enkelttyper. På beste gutenbergske vis satte han teksten til visittkort, brevhoder og konvolutter. Flere større firmaer, bl.a. Den norske Creditbank og rederiet Jahre Line, var blant Rolfs stabile, faste kunder. I en tid da offset og etter hvert også andre elektroniske trykkteknikker overtok markedet, var det fremdeles noen som verdsatte den klassiske boktrykken med løse blytyper som produksjonsmåten for aksidenstrykksaker. Lykkeligvis holdt denne nisjen stand akkurat lenge nok til at Rolf kunne ha aksidenstrykkeriet sitt som levebrød frem til pensjonsalder. Da tiden for å avvikle firmaet var kommet, gav han den ene Heidelberg-maskinen som gave til et trykkeri i Namibia via den norske Namibia-foreningen og den andre til Follo museum.
Rolf var en svært aktiv mann med mange jern i ilden. Alene eller sammen med kone og barn var han ute på utallige bærplukkturer – etter blåbær, tyttebær og bringebær med utgangspunkt i hjemmene på Kolbotn eller hytta i Fjelldalen og etter molter i Tunhovd, beliggende mellom Hallingdal og Numedal. I løpet av sitt livs mange vintre var Rolf ute på utallige skiturer, om somrene på sykkelturer. Lysten og evnen til å bevege seg raskt og effektivt tok han fra 50-årsalderen av ut som habil mosjonsløper, med Sentrumsløpet i Oslo som årlig høydepunkt med, så vidt jeg vet, deltagelse i alt 19 ganger.
Høyest på prioriteringslisten over gjøremål på fritiden stod kristen virksomhet og musikk. I den første tiden på Kolbotn var han f.eks. søndagsskolelærer i Kolbotn kirke. En særlig – vi kunne si – strategisk sans hadde Rolf for sammenhenger der det kristne engasjementet og interessen for musikk lot seg forbinde i form av sanggrupper og kor i menighetssammenheng. Etter hva jeg har hørt, gjorde Rolf seg gjeldende som habil korsanger allerede som ung på Zoar, Skotfoss, og i misjonsmenigheten i Askim. Selv kan jeg bevitne hans trofaste og entusiastiske årelange korsangerkarriere i Betlehem sangkor, i misjonskirken Betlehem i Møllergaten i Oslo, i menighetskoret her i Øståsen kirke og i Sofiemyr kirkekor i cirka 20 år fra oppstarten av koret i 1988. Med sin vakre og vare tenorstemme fikk han i årenes løp diverse solistoppdrag, ikke minst av kantor Bernt Nordset i oppsettingene til Sofiemyr kirkekor, som for øvrig ved 25-årsjubileet i 2013 skiftet navn til Sofiemyr kammerkor. Med sin aktive deltagelse gjennom livet både i Den norske kirke, Misjonsforbundet og Metodistkirken var Rolf en ekte økumen. Jo lenger tiden gikk, desto viktigere og mer kjært ble fellesskapet her i Øståsen kirke for Rolf. Hans takknemlighet til menigheten var stor, og en gave til Øståsen menighet, som det blir anledning til å gi ved utgangen, er etter hans og hustru Mays ønske et like kjært uttrykk for oppmerksomhet og omtanke som blomster til hjemmet.
Familien og slekten var aller viktigst for Rolf. De fleste ferier ble tilbrakt på Skotfoss og i Skien sammen med familie og slekt på begge sider, og slik sørget han og mor May for at vi barna fikk utvikle et nært forhold til besteforeldre, til tanter og onkler og til søskenbarn. Med et sjarmerende innslag av egeninteresse la han føringer for barnas gjøremål. Speideren og pianolæring stod nok ikke like høyt i kurs hos alle i neste generasjon som det gjorde hos Rolf, men når det kom til stykket, sparte han seg ikke i å støtte opp om aktiviteter og utdannelsesvalg som vi barna besluttet selv.
På sin eldre dager viste Rolf en forbløffende og imponerende fleksibilitet og evne til fornyelse. Da han trappet ned sin yrkesaktivitet, økte May sin, og hun holdt på i full stilling ved skolekontoret helt til fylte 70 år. I denne tiden utviklet Rolf hittil ukjente talenter som middagslagende kokk og som brødbaker. For oss som har stått dem nærmest, har det vært flott og vakkert å se hvordan to aldrende ektefeller videreutviklet relasjonen sin og omgikkes hverandre, og hvordan de håndterte utfordringer som denne livsfasen bød på, med gjensidig respekt og innlevelse.
I de siste fem–seks årene gjorde sykdommen Parkinson seg mer og mer gjeldende. Gradvis måtte Rolf gi avkall på aktiviteter som tidligere hadde gjort livet både enklere og rikere, som f.eks. bilkjøring og sykling. Dagsformen var utlevert til Parkinsonsykdommens luner og kunne variere sterkt: Noen ganger klarte han knapt å reise seg fra stolen; andre ganger kunne han gå kilometerlange turer langs gater og streder på Kolbotn eller på Kongeveien og på turstien innover mot Myrer. Etter hvert som sykdommen skred frem, tok May bokstavelig talt tyngre og tyngre løft og sørget med sin selvoppgivende innsats, supplert av hjemmesykepleien, for at han kunne bli boende hjemme i Rådyrveien 6 B inntil midten av januar i år. Da ble det flytting til Høyås sykehjem, der personalet på avdelingen i 4. etasje i det halve året frem til julimåneden, som vi fremdeles befinner oss i, gav ham den omsorg og pleie han nå var blitt helt avhengig av. Flere ganger i løpet av vinteren og våren måtte han til behandling på Ahus for infeksjoner. Siste overføring fra Høyås til Ahus skjedde mandag for litt over to uker siden. Etter et par dager på sykehuset viste det seg at lungebetennelsen som han nå var rammet av, var av en slik art at ikke den sterkeste antibiotika var i stand til å nedkjempe den. Vi nærmeste fikk anledning til å være uavbrutt til stede hos ham, dag og natt, de to siste døgnene han levde inntil han trakk sitt siste åndedrag kl. 17.40 lørdag for halvannen uke siden. Stor takk både til personalet på Høyås og til personalet på Ahus, for alt de gjorde for Rolf i hans siste halve leveår og som la til rette for en så god avslutning for ham med kone, barn og svigerbarn rundt seg.
Slik Rolfs livsløp ble, med et sterkt innslag av sykdomsprøvelser i den siste livsfasen, blir apostelens ord til Timoteus en treffende karakteristikk og oppsummering: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme» (2 Tim 4,7–8).
Vi lyser fred, Guds fred, over Rolf Einar Ådnas minne.
Bildet under viser Rolf og korvenner i et prosjekt i Sofiemyr kirkekor.
Gode venner og naboer gjennom mange år kom med en vakker blomsterhilsen! Hjertelig takk!
Mays venninne og tidligere kollega kom innom med gode ord og en vakker orkide. Tusen takk!
Mays venner i Tane står henne alltid bi. Hjertelig takk for støtten!
Pioner så vakre som lysende stjerner varmet May og oss andre i sorgen. Tusen takk!
Kollegene til Jostein og Gerd Marie sendte en vakker bukett. Hjertelig takk!
Kari Mette kom innom på mandag og hadde med seg en vakker og sommerlig blomsterbukett.
De tidligere naboene Kari og Terje kom på mandag på kaffe og hadde med seg denne vakre buketten. Varm takk!
Rolfs gode venn og sangervenn Paul sendte denne praktfulle buketten til May i kveld. Hjertelig takk!