Я конечно, прошу прощения, но это мне совершенно не подходит. Может, есть ещё варианты
so many cherished moments to remember. her laughter and her smile will forever be ingrained in my mind. she will forever be watching over us. now an angel of God she is free now, free from the disease and the pain. jeg elsker deg tusen takk
Du fyllte ett helt liv, du var liv, du var alt!
Du var min mentor og rådgiver, du var min styrke og mitt mot.
Du var den som hadde troen på meg og den som viste vei.
Du var mitt alt.
Du vil alltid være min mamma.
Jeg savner deg så sykt mye.
Det er så mye jeg skulle ha fortalt deg.
Jeg merker ditt fravær i alt jeg gjør, en bit av meg er gått i stykker.
Men jeg er her enda, jeg står.
Jeg står i ett hus fyllt med ting du elsket.
Ting du var stolt av.
Ting som representerer ditt liv.
Men her er du ikke mere, bare ting.
Jeg prøver så hardt å mane deg frem igjen, men du kommer ikke tilbake.
Bare ting, ting som minner om deg, ikke deg, bare ting.
Ting flyttes på nå, ting som før var deg.
Telefonen din, klærne dine, pynteting, ting du pyntet deg med.
Vi rydder.
Vi rydder og pakker vekk.
Ett stort og for oss viktig kapittel er avsluttet.
Vi skal fortsette å leve.
Leve uten deg er vondt.
Det er vondt hver dag, men her er vi.
Vi er fyllt med minner.
Minner om kjærlighet og omsorg.
Om ømhet, forståelse og tålmodighet.
Kjærlighet bare en mamma kan vise.
Det er den som holder oss oppe og får oss til å gå videre.
Fordi du trodde på oss, så her er vi.
Takk mamma, for alt du ga, alt du var og fordi du var vårt alt.
Her står vi i ett korthus som har falt sammen.
Nå tar vi bitene og bygger oss opp på nytt.
Ikke like fint, ikke helt likt, ei heller ikke helt på likt, oss som står igjen, men bitene til livet har du gitt oss, så vi skal få det til.
På nytt igjen, annerledes, uten deg, men vi skal få det til.
En av våre siste samtaler måtte gå via sms.
Jeg hadde sykt barn og kunne ikke besøke deg grunnet smittefare.
Vi lå våkne den natta begge to og gråt.
Vi kjente endringene, vi visste, men vi ville ikke vite.
Vi sa aldri hade.
Istede snakket vi om minnene, om kjærlighet og du ba meg være sterk.
Uten deg er jeg bare halvveis sterk.
Innimellom knekker jeg.
Innimellom går bunnen ut av meg og jeg er i bunnløs sorg.
Jeg har ropt på deg.
Det føles rart å rope, det føles godt å høre "navnet" ditt som før; mamma.
Men ingen svarer, du er borte, det er tomt.
Det er vondt.
Du sa du var lei deg.
Det var så mange du skulle ha takket sa du.
Det er nok mange som skulle takket deg også.
Vi må bli flinkere til å takke mens vi kan.
Ikke etterpå i store ord og taler.
Det sa du den siste gang vi pratet; ikke husk meg med store ord, husk meg for den jeg var, at jeg var her.
Jeg har tenkt mye på hvem du ville takke, jeg tenker du ville takke de fleste.
Barndomsvenner, de du jobbet sammen med, de som fortsatt var der da du fikk barn, de du ble kjent med da du fikk barn, de som du hjalp å få barn fordi de slapp deg inn i livene sine.
Klientene dine.
Adopsjonsforum, der du fant ditt kall, det du brant så for.
Barns rettigheter, barns velferd.
Så mange liv som kan takke deg, men som du var takknemlig for å bli kjent med.
Søskenbarn og svigerfamilie.
Svigerfamilie som tok deg i mot og lot deg bli familie.
Du elsket storfamilien.
Du elsket å omgi deg av dem du elsket.
Elsket familieselskap, elsket å ha oss samlet.
Nå samles vi fordi vi elsket deg.
Nå samles vi og savner deg og minnes deg mens vi pakker ned ting, minner om det som var deg i ett hus du skapte om til ett hjem ut av ting du verdsatte, ting du fant en skjønnhet i.
Uten deg er de bare ting.
Ting som minner om deg.
Ting som vi flytter på.
Ting det gjør vondt å flytte på, for det minner oss om at du ikke er her mer og hver ting vi flytter på uten deg viser at det er en dag lenger siden du var her og fyllte tingen med liv.
Du ga tingen en verdi, men nå er det bare ting, uten deg er det ikke verdt noen ting, for ting får deg ikke til å komme tilbake, for nå har du flyttet inn i hjertene våre.
I hjertene våre er det ikke plass til ting.
Hjertene våre banker av kjærlighet.
Den kjærligheten du lærte oss å kjenne.
Den kjærligheten og omsorg du gav oss og som fikk rom til å blomstre.
Blomstre så vi kan dele om oss med kjærlighet og si at livet det er vakkert.
Det er vondt og det er godt, men kjærligheten og omsorg for hverandre og andre, den får oss videre og den skaper styrke til å få andre videre.
Slik lever du videre, i kjærlighet, for du var kjærlighet.
Så det jeg står igjen med av deg det er å vise takknemlighet, vise det mens man lever.
Huske å takke, for at vi har hverandre og si det nå, ikke når det er for seint, at vi setter pris på hverandre.
Det er tålmodighet og tro, for du var tålmodig og ga oss rom til å blomstre, for du trodde på oss.
Å se det gode i noen, å ha troen på dem.
Det å finne det gode i noen.
Det å hjelpe noen å finne det man er god til.
Det er kjærlighet.
Grenseløs kjærlighet og omsorg for de som trenger det, de som kanskje ikke er mest opplagt at fortjener det, men som man har troen på.
Kjærlighet til dem rundt en.
Kjærlighet til de som er med på å fylle livet med kjærlighet.
Aldri stopp å vise at du setter pris på noen.
Ikke kom med de store ordene etterpå, vis at du setter pris på hverandre nå, bruk de rosende ordene, vis takknemlighet nå.
Ikke etterpå.
Jeg er så lei meg for at jeg ikke ga deg nok klemmer.
Så mange ganger jeg ville gi deg en klem å si jeg elsker deg, men ikke turte.
For jeg var voksen nå og ungdomsårene hadde gjort det rart å gi foreldrene sine klemmer og fortelle deg hvor viktig du er for meg.
Jeg skal klemme mer og være flinkere til å fortelle dem rundt meg hvor viktige de er.
Vi sa aldri hade, vi gråt sammen og gav en lang klem, men jeg kunne ikke få meg til å si hade, for det ville jeg ikke og det ville ikke du.
Dette er ikke hade, dette er ett; jeg elsker deg og jeg savner deg for all tid.
❤️
Kjæreste Laila, damen med det gode snille smil og det varme hjerte, full av omsorg både for egen familie og andre som trengte deg, takk for jeg ble kjent med deg gjennom Robin og takk for alle gode samtaler direkte og via telefon. Takk til Tore som gjorde alt for å forlenge livet ditt med verdifulle år så du kunne glede deg over de morsomme søte barnebarn. Deres 3 barn og Maria har fått en god ballast med seg videre i livet av deg og Tore. Hvil i fred med et smil rundt munnen. Kjærlig hilsen din venninne Ellen i Drøbak
Den 1. juni 1970 ble det stiftet en organisasjon som skulle få en stor plass i livet til Laila – og for hele familien hennes.
Først het foreningen «Adopsjonsopplysning» og jobbet som navnet sier med opplysning om adopsjon. Men etter kort tid skiftet foreningen navn til Adopsjonsforum og startet med formidling av adopsjon fra utlandet.
De første årene var foreningen kun basert på frivillig arbeid, og det var ivrige ildsjeler som fikk det hele til å gå rundt den gang - uten ansatte.
Både Tore og Laila ble tidlig engasjert i dette arbeidet, og få familier har vært like aktive i foreningen over så lang tid og på så mange områder. Engasjementet handlet ikke bare deres egne adopsjoner og om barna de selv fikk.
Dette er ildsjeler som har deltatt på mange nivåer i foreningens arbeid- ikke minst i hjelpearbeidet i foreningen. Det er alt nevnt at Lailas navn står på en plakett på et grendehus i Bolivia. Flere av kollegene jeg har snakket med de siste dagene husker også alt som ble samlet inn av klær og utstyr som ble sendt til barnehjem.
Laila var ansatt i Adopsjonsforum i nesten 30 år, og jobbet med flere land i Latin-Amerika - og med Russland. Hun og andre i hennes familie har gjort en samlet innsats på adopsjonsområdet langt ut over det vanlige.
Å jobbe med adopsjon kunne være krevende. Dette var ikke en vanlig jobb. Det var både spennende og utfordrende, og fokus skulle være på barns beste. Samtidig skulle man takle ulike lands lover og regler, og mange forskjellige slag søkere. Laila hadde en indre ro og taklet disse utfordringene på en god måte.
Laila var med på både oppturene og nedturene. Hun jobbet hardt, og en kollega sier at de nærmest flyttet inn på kontoret i flere påsker for å komme ajour. Det ble ofte mange ubetalte overtidstimer.
Laila opplevde som andre kolleger at det blåste friskt rundt arbeidet i 1989 da den såkalte «Ecuador-skandalen» var på forsiden av mange aviser. Da sto journalistene og snikfotograferte de som kom og gikk ut av foreningens lokaler. Laila var sentral i denne saken og det var belastende å være en del av nyhetsbildet dag etter dag. Men Laila sto støtt i stormen, hadde en imponerende hukommelse om sakene - og taklet presset. Dette viste at hun var laget av hel ved. En tidligere kollega sier at «hun må være det sterkeste mennesket jeg har møtt.»
Som adopsjonskonsulent kan Laila godt kalles en «jordmor» for mange av de barna som er kommet til Norge. Jeg har ikke noen tall på hvor mange barn hun har bidratt til å gi en ny familie. Men jeg vet at det er familier over hele landet som er takknemlige for den innsatsen hun gjorde for dem. Flere slike hilsener har vi bl.a. mottatt på Facebook de siste dagene da det ble kjent at Laila var død.
Da jeg begynte i Adopsjonsforum var Laila dessverre langtids sykmeldt, så første gang jeg husker at jeg traff henne må ha vært i 2006. Det ante meg at hun også hadde en forbindelse til Ås, da Eldor-navnet er godt kjent der. Jeg løp selv mye orientering rundt i skogene rundt Eldor for mange år siden, så for alt jeg vet kan vi ha møtt hverandre allerede den gang.
Det er trist å vite at Laila i mange år slet med alvorlig sykdom, men samtidig var hun ukuelig optimist og sto på med jobben så mye som kreftene tillot. Vi er også glade for de ekstra årene hun fikk med familien til tross for alle problemene med helsa.
I dag vil vi takke Laila fra flere hold.
- En takk fra alle kolleger hun har hatt i sekretariatet gjennom mange år.
- Takk fra samarbeidspartnere i utlandet som er med oss i tankene i dag.
- En takk fra tillitsvalgte og frivillige som har arbeidet sammen med henne i foreningen.
- Og ikke minst takk fra alle familier som har fått barn og fra barn som har fått ny familie gjennom hennes innsats.
Hvil i fred Laila.
Kjære Laila
Så var denne din reise her, slutt.
Jeg er deg evig takknemlig for at du valgte meg som din livsledsager og lot meg komme inn i ditt og Robins liv den gangen i 1974.
Vi møttes i et reisende miljø og sammen har vi vært på reise i 44 år
Det har vært mange fine opplevelser, reiser og møter med steder og mennesker som har beriket våre liv, både her hjemme og ute i den store verden. Men det har også vært møte med trangsyn og uærligheter fra hold vi minst hadde ventet, spesielt gjelder dette de siste årene da du også hadde sykdom å hanskes med.
Din raushet og åpenhet mot andre, fattig eller rik, er et eksempel for andre, og du satte ærlighet høyt. Hadde det funnets mer av dette, hadde denne verdenen vært lettere å leve i.
Du har sannelig hatt dine utfordringer; noe du har taklet på en fantastisk fin måte. Det var aldri snakk om å gi opp, men å stå på.
På dine reiser i jobb fikk du møte denne verdens kontraster, det ene øyeblikket på et statlig administrasjonskontor og fine sammenkomster, det neste på et barnehjem med minimum av ressurser.
Og med sydamerika som hovedarbeidsland ble det mange nattlige telefoner, noe som bare ble en naturlig del av vårt liv, ofte med notatblokken ved siden av sengen når vi la oss for natten..
Som den omsorgsfulle og familiekjære person du var, ble det mange gode stunder sammen med venner og familie og ikke minst sammen med våre barn og barnebarn hjemme og på hytta ved Sølensjøen.
Det var ikke alltid like lett for deg å reise fra oss på dine turer til dine samarbeidsland, men adopsjonsarbeidet var ditt hjertebarn utenom familien. Og mange barn har du fått gleden av å formidle.
Og det er nok mange som ikke er klar over, hvilke utfordringer du og dine kollegaer noen ganger møtte på de reiser dere gjorde for de barna som etter hvert kom til Norge, men hendelser og utfordringer var det flere av, det vet jeg.
I 2013 fikk du kreft for andre gang. Beskjeden var klar: Vi kan ikke gjøre noe for deg og tiden er knapp. Men vi dro til Tyskland og Dr. Herzog, og takket være han og ERCP teamet på Rikshospitalet fikk du 5 gode ekstra år. Det var mang en fagkyndig her hjemme som lurte på hva du drev på med i Tyskland, for du fortsatte jo å leve mot alle deres formodninger. Vi har fortalt - forklart og håper at de en dag vil forstå.
Og i 2015 fikk vi endelig muligheten til å reise til Colombia for å møte og takke to flotte kvinner for at vi fikk anledning til å bidra til deres to døtres oppvekst hos oss. De var ikke rike på penger eller gull, men hjerterom hadde de mye av.
Vi ble mottatt med åpne armer og det føltes som om vi alltid hadde kjent hverandre. En tur vi aldri vil glemme.
Din reise blant oss ble dessverre brått avsluttet og det var ikke kreften som tok deg. Bare tre uker før du ikke orket mer fikk vi den gledelige nyheten at de ville tilby deg en etterlengtet operasjon som kunne gjøre slutt på stent-skiftene hver 3de måned. Så sannelig er skjebnen lunefull.
Slutten kom når vi minst ventet den, du forstod nok før oss andre hvilken vei det gikk, du var seig og kjempet inntil det siste; men til slutt måtte du la årene ligge; men du gikk ned med flagget til topps.
For oss gjenværende er det vanskelig å fatte at du nå er borte. Fremdeles er det noen slag igjen å kjempe, men dem får vi nå klare av uten deg.
Ja, kjære Laila, du har vært en fin og god reisekamerat og du er dypt savnet. Men hvor enn du nå måtte være, ønsker vi deg lykke til på reisen videre, - Og: På gjensyn - en dag.
Din for alltid Tore
Takk for årelangt samarbeid
En siste hilsen fra pensjonistgruppen i AF
Takk for gode stunder.
Trond og Ethel
Thale, Ernst, Jonas og Elise