Thomas Torgersen

Av og til treffer jeg folk som ganske enkelt er på samme frekvens. Ikke ofte, og i hvert fall ikke ofte nok. For ikke så mange år siden traff jeg Thomas på brygga i Son. Jeg var på sykkeltur med to andre som jeg ganske nylig hadde blitt kjent med. Hyggelige folk, egentlig. Thomas kjente igjen sykkelen min fra hifisentralen, fra off topic-hjørnet på et diskusjonsforum om hifi, altså, presenterte seg, og så var praten i gang, om alt rart og alle rare i vårt felles hjørne av internettet, i den grad at Marit måtte holde oss igjen fordi vi ble for interne. Vi ble vel for interne likevel, mye å snakke om. De to andre har jeg ikke sykla med siden.
Så ble Thomas med i Oslo vinylklubb, og i den bittelille undergruppen Oslo vinyl- og Veloklubb. Vi har hengt mye sammen etter det. Vinylklubbens torsdagskvelder på Bare Jazz, stort sett sist ut døra derfra, sommerfester og julebord. Vinyl- og Veloklubbens sykkelturer hjemmefra, tur til Frankrike og historiske steder ved Sommefronten, Mora med Siljan Runt og Älvdalen, og fotostopp på Utanmyra (kjent fra Jan Johanssons Jazz på svenska), til hytta i Son med vedfyrt pizzaovn og storspising, til hytta til Roger i Grebbestad og mer storspising. Sykling, god mat og godt drikke. Alltid noe å snakke om, stort og smått om hverandre, alltid noe nytt å høre, alltid en ny og overraskende innfallsvinkel på ting, alltid en god latter, og alltid litt klokere når vi takket for turen. Et vennskap til glede og nytte.
Jeg tror ikke jeg klarer å si noe fornuftig om å miste Thomas, annet enn at det fortsatt er vondt, og at jeg ikke tror det kommer til å gå over med det første.
I en av de siste telefonsamtalen vår insisterte Thomas på at han var negativ. Jeg dro litt på det, og Thomas insisterte «Jo, men jeg er det». Jeg dro fortsatt på det, og Thomas måtte innrømme at «Ja, jeg har blitt konfrontert med at jeg sliter med å omsette det i praksis», og så, «men, i et evighetsperspektiv…». I bunn og grunn tror jeg det handlet om motvilje mot forstillelse og selvbedrag, om å se store og små problemer for hva det er og løse dem, om det så koster, i stedet for å se noe annet som enkelt lar seg glatte over.
Uansett hvor vondt det gjør akkurat nå, så må jeg tvinge meg til å tenke på en ting. Alt vi savner, alt vi sørger over å miste, er noe vi en gang gledet oss over å få, og en tid gledet over oss over å ha.

Når du møter nysgjerrige mennesker husker du dem. Thomas hadde en vidunderlig undring i alle samtalene vi hadde. Tenk så mye jeg har fått lære om akvarier av han. Han hadde også evnen til å få meg til å se på "kjente problemstillinger" med ny vri. Hans nysgjerrighet, fortellerglede og latter smittet over på oss andre. Takker for å ha fått lære Thomas å kjenne.

En viktig del av livet er borte. Vi ble først venner i tyveårene, men det føles som om vi har vært venner hele livet. Han har vært med å forme meg. Tanker, ord og uttrykk, hvordan betrakte livet, jeg har lært så mye av ham. Jeg er takknemlig for vennskapet og kommer til å savne hans humør og støtte.

Jeg kjente Thomas siden studiedagene og det kommer til å være et stort savn å aldri møte ham igjen. Han hadde en entusiasme og et engasjement som gjorde at jeg alltid så fram til å møte ham. Det er veldig mye en kunne si og fortelle om Thomas. Jeg vil her bare nevne hans evne til å gå «all in» når et eller annet vekte interessen hans. For det gjorde det ofte. Akvarier, oppussing, sykkel, gastronomi, håndsydde sko, slagverk og stereoanlegg er bare det jeg kommer på i farten. Uansett gikk han lidenskapelig inn for interessen i både teori og praksis. Han fant f.eks. ut at at han fikk optimal lyd i stereoanlegget ved å sette madrasser i vinduene, så da fikk millionutsikten over Bergen fra Washington vei bare vike. Han var også en som kunne komme over en interessant «thumper» (ensylindret motorsykkel) på gata, notere nummeret og finne eieren, og kort tid etter var han en av de få eierne i Norge av akkurat denne spesielle modellen. Og det uten at han i det hele tatt hadde lappen for motorsykkel! (Innen han hadde skaffet seg det, hadde han faktisk skaffet motorsykkel nr to.) Thomas hadde imidlertid stor selvironi når det gjaldt sine glødende interesser. Jeg har også hatt mange gode konsertopplevelser takket være Thomas - han var svært interessert i musikk og hadde meget god kunnskap om mange sjangere, og inviterte meg generøst med til konserter jeg ellers aldri ville gått på. Mens han ennå levde, tenkte jeg ofte at det skulle vært flere som Thomas. Det er utrolig trist og helt uvirkelig at han nå er død, så altfor tidlig.

Det er noe helt eget med å være barn. Barndommen. For noen er det kanskje en dom, men for meg og mange andre, selve himmelriket.

Min barndom var i form av å vokse opp som enebarn. Få er så heldige og uheldige, alt ettersom man vurderer sin filosofiske hærkomst. Min bestevenn var Thomas Torgersen. Min nabo. Min barndomsvenn. En person med en tilstedeværelse og intelligens og følsomhet som få vil oppleve i sin tid. I hver setning var han med deg. I sansene. Din tanke var hans tanke. Din ide var hans betraktning. Din fortelling; hans perspektiv. Med humor, med visdom, med glede. Der var han. Alltid i det godes tjeneste. Hvorfor skulle det være så bra Jo, fordi slik vokste han opp. Slik var hans far: sin familie; sitt ståsted. Fremover: alltid bedre.

Nå Nå er himmelen stedet. Stedet for forbedring. Nå er det himmelen som bør stå i rett.

Kondolerer. Så trist. En flott gutt som var mye på besøk når han vokste opp.

Jeg har kjent Thomas siden tidlig 90-tall. Vi traff hverandre på Blindern. Rart at han ikke lenger er blandt oss. Sist jeg traff ham var hos Erik på 50-årsdagen hans i høst. Thomas var alltid i godt humør, veldig morsom og alltid veldig reflektert. Han gjorde alltid mye av seg, og alle husker vi den karakteristiske latteren. Han var dessuten en mann med meninger.
Veldig trist at han nå er borte. Sender derfor mine kondolanser til hans nærmeste familie.

Ole