Harald var med i ei litteraturgruppe, der vi diskuterte skjønnlitterære verk, mest mulig analytisk, men også med tilløp til personlig engasjement og emosjonelle utbrudd. Selv fikk jeg et hefte med dikt han hadde etter Didrik Ferkingstad (1800-tallet), og jeg satte melodi til ett av diktene.
Harald har fått egen biografi på norsk Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Lj%C3%B8en
Dette var triste nyheter. Det har vært stille fra Harald en tid og jeg har jo skjønt at han har vært syk men hadde aldri trodd det skulle gå så fort.
Harald var en flott fyr og en sjeldent teknisk begavelse. Etter hvert blev han også en person som var svært opptatt av urettferdighet i samfunnet og som hadde et klart politisk standpunkt. Humoren lå alltid på lur hos deg Harald og du vil bli savnet for alt dette.
Hvil i fred Harald.
I går bladde jeg i aviser fra tidligere i sommer. Da kom jeg over et kjent navn i en 23 dager gammel dødsannonse. Var det virkelig min tidligere kollega fra «TF» på Kjeller Jo, dessverre! Trist!
Stor takk til dere som skrev om alt det positive som skjedde med Harald opp gjennom årene! Det var godt å lese.
Harald var ikke av de som snakket mest, men ofte best. Mye jeg husker! Og jeg tar med én historie han fortalte fra militærtjenesten.
Det Harald foretrakk å gjøre på fritiden, var å ligge i sengen på brakka og slappe av. Men en av romkameratene var treningsnarkoman. Og denne fyren maste og maste om at Harald skulle bli med på løpeturer. Harald ble lei dette maset, og de inngikk en avtale. De skulle løpe om kapp én gang. Og hvis Harald vant, var det slutt på maset! De ble enige om dette, og enige om løype. Først oppover en bakke, og så ned igjen.
Allerede i oppoverbakken løp Harald fra den andre fyren. Og da denne stakkars romkameraten endelig kom seg ned igjen, hadde Harald for lengst lagt seg ned i senga på brakka.
Kjære Harald,
Vi setter så stor pris på at vi ble kjent med deg, og for at du var så god mot mammaen vår. Aldri har vi sett mamma mer glad enn etter at hun møtte deg.
Vi har fått mange fine turer med deg, og vil for alltid huske minnene vi lagde sammen. Turen til Thailand og Koh Samui, hvor vi storkoste oss med akevitt i varmen og firhjuling i jungelen. Vi var også heldige å feire både julen 2016 og 2017 sammen med deg.
Det var så naturlig at du ble det fjerde familiemedlemmet, og du ble fort en stor og viktig del av vår lille familie. Du betydde mye for oss og mamma, og det er vondt at du ikke lenger er sammen med oss.
Harald vokste opp i Åkreham på Karmøy. Foreldrene var Dagny f. Ferkingstad 30/4 1913, og Jakob Medhaug Ljøen 4/3 1915. Harald var yngstemann i en søskenflokk på fire; Jens, Dagfinn, Sigdis og Harald. Dagfinn ble født året etter Jens, men døde bare ca seks uker gammel av lungebetennelse. Dette var før antibiotikaens tid.
Det var stort aldersspenn mellom søsknene. Da Harald var 18 måneder, dro eldstemann Jens til sjøs. Fram til 1965 bodde familien i et hus som oldefaren bygget, med brygge og kai på Åkra-øyna. Han fikk tidlig et naturlig forhold til sjøen. Da Harald var 12 år gammel, flyttet de inn i nytt hus på Medhaug med Åkrasanden som nærmeste nabo.
Familien skaffet bil, og fra Harald var fem år gammel ble det mulig å dra på lange bilturer med campingliv på sommertid. Da fikk Harald flere ganger besøke Ferkingstad-familien på Østlandet og slektsgården Ljøen på Sunnmøre.
Harald var en meget kunnskapsrik og allsidig mann med mange interesser og sterke meninger. Naturhistoriske fenomener og universet ble en lang periode hans store interesser. Tidlig i tenårene ble han politisk bevisst og deltok i samtale- og studiegrupper med andre ungdommer. Som 15-16-åring valgte han å melde seg ut av statskirken.
Lidenskapen for fotografering fanget hans interesse tidlig, og han innredet mørkerom for fremkalling av bilder i kjelleren hos foreldrene. Lære seg nye språk, mangfoldige reiser til alle verdensdeler både i jobbsammenheng og ferier, møte nye kulturer, sykling, dykking, fotturer i fjellet og etter hvert seiling var andre lidenskaper. Da måtte han også ha stor bil for å få plass til alt sportsutstyret sitt. Han syklet bl.a Birken 5 eller 6 ganger.
Av musikk var det jazz og blues han likte best. Han var på sin første jazzfestival i Molde allerede i -70, bare 17 år gammel. Morfar Didrik Ferkingstad skrev dikt, og Harald tok på seg jobben med å samle diktene og ga ut bok.
6 år gammel begynte han på skolen. Folkeskolen og ungdomsskolen gikk han på Åkra. Så dro han til Stavanger for å ta videregående. Deretter ble han tipset av faren sin om at Televerket tilbød ingeniørutdanning med lønn mot bindingstid etter endt utdanning. Da flyttet han østover og gikk på Østfold Ingeniørhøyskole i Sarpsborg -72-74. Etter endt utdanning dro han til Tromsø hvor han bodde og jobbet i to år, før ferden gikk videre sørover igjen.
I 1975 avtjente han verneplikten i sjøforsvaret bl.a på Odderøya ved Kristiansand. Første dagen han var der sendte han kort til søsteren Sigdis hvor han skrev;
”Er kommet helskinnet gjennom dag nr 1.
364 stikker igjen å dra ut av poteten”
Etter endt verneplikt dro han til Trondheim der han tok Master (Sivilingeniør) ved daværende NTH -77-81. Han var ansatt i Televerket under utdanningen, og hadde derfor plikttid og jobbet alle somre for dem.
Harald var en nysgjerrig og vitebegjærlig mann, og i -82 tok han fatt på enda mer studier. Da tok han doktorgrad, og var ferdig i -87. I denne perioden fikk han stipend fra NTH, det som nå er NTNU.
Etter endt PhD-grad fikk han en interessant forskerjobb i Televerkets forskningsinstitutt på Kjeller. Da ble han pendler inntil et femårig samboerforhold i Trondheim tok slutt. Etter samlivsbruddet flyttet han til Oslo hvor han bodde på Stovner de første årene. Der syklet han hele året igjennom til og fra jobben på Kjeller. I 2000 begynte han i Winsoft (privat firma) hvor han jobbet ett år, før han returnerte til Televerket, eller Telenor på Fornebu som vi nå kjenner det som.
Etter noen år i Telenor, ble det nedskjæringer og tilbud om sluttpakke. Han valgte å ta imot sluttpakken våren 2008. Det krever stort mot å kutte tvers over fra det kjente, og begynne på noe helt nytt. Da begynte han som aksjehandler, noe han holdt på med helt til det siste. I denne tiden hadde han mye fritid og reiste mye rundt om i verden.
I 2012 fant han ut at han ville noe mer med livet sitt, og startet på enda en ny karrierevei. Da begynte han som lektor på Sogn Videregående. Etter ett år ble alle faglærene flyttet over til Kuben Videregående skole på Økern, og Harald startet på nok en utdannelse. Ved siden av full jobb som lektor, tok han PPU, praktisk pedagogisk utdanning på to år.
I 2015 fikk han lungekreft og ble operert. Han måtte fremskynde utskrivelsen fra sykehuset for å dra direkte til muntlig PPU-eksamen den dagen han ble skrevet ut.
I -78 fikk Harald overraskende beskjed om at han hadde en datter, Maria, og traff henne én gang da hun var ca 1 år. Siden var det ingen kontakt mellom dem. Harald og Marianne snakket en del om henne. Han viste stor respekt for andre og ville ikke presse seg på. Skulle de ha kontakt, mente han at det skulle være Maria sitt ønske. Da ville han stå klar med åpne armer for å ta imot henne, sa han.
Marianne spurte Harald om å ta kontakt med datteren tidligere i sommer da de så hvilken vei det gikk med Harald og helsetilstanden hans. Han hadde lyst til å treffe henne, men hadde ikke krefter til å ”deale” med det, sa han. Derimot fikk Marianne aksept for å ta kontakt med Maria etter hans død.
Dagen etter at Harald døde, var Maria på middag hjemme hos Marianne sammen med Erlend og Lars-Christian, Ane Line og Hilde. En gryende kontakt har blitt opprettet, og veien videre blir spennende.
Harald og Marianne traff hverandre på Noah´s Ark i 2013. De hadde mange felles interesser og utviklet et godt vennskap før de ble kjærester. De to har vært på utallige spennende turer sammen, bl.a seiltur med Harald som skipper på de britiske jomfruøyene i Caribien og rundreise i Asia; Thailand, Vietnam og Kambodia som de mest eksotiske turene. Siste årene av sitt liv tilbrakte han mye av tiden hos Marianne på Rodeløkka, eller ”på fjellet” som han kalte det.
Harald fikk raskt en ”god tone” med barna til Marianne, og koste seg sammen med dem. De omtalte ham som stefaren. I desember 2016 reise Harald og Marianne med hennes barn og svigerbarn til Koh Samui i Thailand hvor de alle feiret Marianne sin 60-årsdag. På denne turen storkoste Harald seg med ”barnslige leker” som å kjøre ATV, firhjuling i jungelen, og kjøre ned i sølepytter slik at det ble sprutet gjørme over hele Marianne.
Julemiddagen dette året ble inntatt på en bedre sushi restaurant i Bangkok til støyende diskomusikk. På denne turen viste Harald ingen tegn til sykdom.
60 års gaven fra Harald til Marianne var en to ukers tur til Caribien med en ukes seiling i nærheten av Puerto Rico, og en ukes rundreise på selve øya.
På en rutinesjekk i februar -17, fikk Harald beskjed om at lungekreften var vendt tilbake, og denne gangen var det i tillegg spredning til leveren. Dette var en uventet og tung beskjed å få. Da ble det 4 runder med forskjellige typer cellegift, som han ikke hadde effekt av. Det bare tappet ham for krefter. Etter dette hadde dessverre ikke det offentlige helsevesen noe mer å tilby ham. Han kjøpte da immunterapi på Aleris, som heller ikke hadde effekt.
I april i år var han på Mallorca med en gjeng voksne norske og danske kreftpasienter/sykkelentusiaster i ”Aktiv mot kreft”. Han klarte å sykle 6,5 mil én dag, og en annen dag syklet han 8 mil selv om han hadde problemer med pusten. Det vitner om at han var sta, seig, utholdende og ikke villig til å gi opp. En av de danske deltagerne som var med i denne sykkelgjengen sa det slik;
”Når jeg blir voksen, vil jeg bli slik som Harald”!
Siste uken av sitt liv var han innlagt på Hospice Lovisenberg. Der døde han med et rolig smil om munnen i dobbelseng ved siden av Marianne litt over kl 02 på natten 12.07.18.
Harald likte ikke å danse. Han likte ikke havregrøt til frokost, og pizza kalte han overtidsmat. Harald likte ikke snobberi og tilgjorthet. Han likte ikke upresis språkføring.
Harald likte å lese, lytte til musikk og nyte et godt måltid. Han likte selv å lage mat. Han likte å reise, seile, sykle, dykke og fotografere. Han likte å sitte og se utover havet på Medhaug på Åkrehamn. Harald likte katter, og han likte bonusbarna Ane Line og Erlend og Erlends partner Lars-Christian.
Mest av alt likte Harald Marianne. En gang sa han til henne: "Jeg trodde aldri det gikk an å treffe en kvinne det klaffet hundre prosent med, men det har jeg gjort med deg."
Marianne opplevde respekt, omsorg, kjærlighet og lojalitet i forholdet med Harald.
Vi likte Harald; Bente, Terje, Jarl, Bjørn og meg selv. Vi møttes ofte rundt dekket bord, enten det var bursdag, julaften, nyttårsaften, 17. mai eller høsttakkefest. Noen ganger var min og Bentes mor, tante Jorunn, også med. Harald, alltid med gode råd til passende viner, en kunnskap han ofte imponerte oss med.
Harald følte seg knyttet til oss, og for Bente og meg var han som en bror.
Vi så hvor godt Harald hadde det med Marianne. Når Marianne lo med sin glade latter, humret Harald. Når hun la armene rundt ham, tok han imot.
Han var avslappet og harmonisk. Men de små, irettesettende sparkene han kunne gi hvis en av oss uttrykte oss klønete, kunne komme fremdeles. Som en 17. mai, da solen stekte på stuevinduet, og husverten Terje sa: "Nå må vi ta ned kalesjen." Da ble det stille. Så kom det fra Harald: "Det heter ikke kalesje, det heter MARKISE".
Galgenhumor
Jeg tror at årene Marianne og Harald fikk sammen, var de beste i hans liv. De to var helt på bølgelengde hva angår galgenhumor og spissfindige kommentarer med dobbel betydning.
I Mariannes hjem er det stor takhøyde, og hennes og barnas humor kan gi seg utslag i syrlige, fleipende kommentarer på hverandres bekostning. Men det er bare tilsynelatende, for i virkeligheten dreier det seg om godmodig, flørtende erting innenfor en trygg og kjærlig ramme.
I begynnelsen tenkte Harald at Ane Line og Erlend var i overkant frekke mot sin mor, og han syntes det var merkelig at hun bare lo av dem. Han ville aldri ha snakket sånn til sin mor, sa han, og alle andre kvinner han kjente til, ville ha blitt fornærmet, mente han. Da han til slutt skjønte at tonen var forankret i kjærligheten Marianne og barna har til hverandre, adopterte han raskt sjargongen og tilpasset seg lett familiedynamikken.
Bonusbarna
Ane Line og Erlend har skrevet et brev som de ville gi Harald. De rakk ikke å gjøre brevet ferdig før han sovnet inn. Nå vil de dele det med oss:
Kjære Harald,
Vi setter så stor pris på at vi ble kjent med deg, og for at du var så god mot mammaen vår. Aldri har vi sett mamma mer glad enn etter at hun møtte deg. Vi har fått mange fine turer med deg, og vil for alltid huske minnene vi lagde sammen. Turen til Thailand og Koh Samui, hvor vi storkoste oss med akevitt i varmen og firhjuling i jungelen. Vi var også heldige å feire både julen 2016 og 2017 sammen med deg. Det var så naturlig at du ble det fjerde medlemmet, og du ble fort en stor og viktig del av vår lille familie. Du betydde mye for oss og mamma, og det er vondt at du ikke lenger er sammen med oss.
Ane Line og Erlend
Anekdoter
Jens og Sigdis var de som best kunne følge med på yngstebrorens oppvekst, og de kunne tidlig observere hans grunnleggende karaktertrekk.
Her er 3 av dem, billedliggjort gjennom 3 anekdoter:
Perfeksjonisten:
Harald, tre år, og hans jevngamle kusine Bente er på besøk hos vår felles bestemor på Karmøy. Bente, som ligner en søt, liten dokke, sitter på spisebordet og vil gjerne vise hvor flink hun er til å telle. "En, to, tre, fire, fem, seks, åtte". "SJU", roper tøffingen Harald, og får Bente til å gråte.
Den tause og tankefulle:
Harald, fem år, kommer hjem og mamma spør hvor han har vært. "Hos naboen", sier han. Han har to venner på samme alder der, Gunnar og Liv. Mamma spør: "Var Gunnar hjemme" "Nei", svarer Harald. "Var Liv hjemme, da" "Nei", svarer han. "Hvem snakket du med da" spør mamma. "Jeg snakker ikke, jeg, når jeg er der", svarer Harald.
Stoikeren:
Harald kommer gående alene over kaien. En jente på samme alder kommer mot ham og skubber ham overende i en sølepytt. Harald reiser seg opp, ser på henne og går videre som om ingenting har hendt.
Vi kjenner vel alle igjen disse trekkene i den voksne utgaven av Harald. Men Harald var så mye mer.
Et helstøpt menneske
Pål, en av Haralds slektninger på morssiden, var raskt ute med en post på facebook den dagen Harald forlot oss. Jeg siterer:
Det var vondt å våkne opp til meldingen om at min mors kjære fetter måtte gi tapt for kreften i natt. Jeg tror alle som kjente det kloke, varme, rotfestede og stillfarende, men ruvende mennesket Harald Ljøen gråter i dag. JEG LYSER FRED OG SKINNENDE RENE TÅRER OVER HARALD OG OVER MINNENE OM ET AV DE MEST HELSTØPTE MENNESKER JEG VET OM! - KVIL I FRED -
Det finnes ingen bedre måte å beskrive Harald på enn det Pål gjør. Så kan man legge til at han var fordomsfri og for oss en bunn ærlig hedersmann.
Og ikke minst utholdende. 22. oktober 2017, da kreften herjet i kroppen hans, skriver Harald på facebook, med perfeksjon - og en snert av humor :
Dagens skamløse selvskryt: I dag har jeg egenhendig og uten hjelpemidler løftet en boks på 55 kg, med målene 59,5 x 59.5 x 85 cm opp fra gulvet, båret den gjennom en 60 cm bred døråpning, og plassert den oppå en annen boks med de samme målene. Syns det er godt gjort, jeg, for en gammal mann med ryggskade og drastisk redusert lungekapasitet
(Til opplysning, så er det en vaskemaskin det det er snakk om)
Noahs-gjengen
Den store gjengen på stamstedet Noahs Ark, vil aldri glemme medlemmet Harald. Jeg har fått lov til å lese deres siste hilsen:
Minneord til Haralds bisettelse fra kveldsskiftet på Noahs Ark:
Som navnet på stamstedet tilsier, rommer Noahs Ark en bred sammensetning av folk i området. Da Harald kjøpte Sissel og Tottos seilbåt, ble han fort med i gjengen og en del av det man kan kalle kveldsskiftet.
Ganske kjapt ble han invitert med musikergjengen til Praha. Han ble også med i operagjengen. Når det ble arrangert vennefester og middager, bidro Harald gjerne med sin rotmos og overrasket med en fantastisk tiramisu.
Harald var en mann som ikke akkurat pratet over seg, skriver Noas-gjengen,men han var en lytter som viste seg å ha en velutviklet, kanskje litt spesiell humor. Hans bidrag var ofte en kort kommentar som satt. En av dem er blitt legendarisk: 16. mai et år henvender Harald seg til Niklas og sier: "Hva skal du gjøre i morgen, da, din svenske"
Seilbåten ble flittig brukt på fjorden, men Harald likte også å seile i mere eksotiske farvann, både Middelhavet og Karibia. Han forsøkte ofte å rekruttere mannskap rundt seg, også på Noahs.
På en tur til Karibia ble Marianne og Ellen med som lettmatroser. Vi vet jo hvordan det gikk. Marianne rykket rett opp til 1. styrmann - og fast reisefølge i de altfor få årene som fulgte.
Noahs-gjengen avslutter med et kinesisk ordtak. Til Marianne, og kanskje oss alle:
Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over ditt hode, men du kan hindre dem i å bygge rede i ditt hår.
Hilsen Noas-gjengen
De siste dagene
De siste dagene Harald levde var det lite krefter igjen i kroppen, men han brukte dem vel.
23. juni, giftet en annen slektning seg, Henriette. Under vielsen satt Harald på kirkebenken. Han ville vise brudeparet omsorg, det var viktig for ham å komme seg til kirken. En bragd det står stor respekt av.
9. juni tok Marianne ham med på overraskelsestur til Warszawa. I planene lå en helaften på en Michelin-restaurant i den polske hovedstaden. Fremdeles, viste det seg, kunne Harald sette pris på livets goder, for nøyaktig fire uker senere, 9. juli, spør jeg ham ved sykesengen på Hospice Lovisenberg: "Hvordan smakte de da, de fem rettene dere fikk servert" "Fem", utbryter Harald. "14 retter!!!" Han rister litt på hodet, slik han ofte gjorde når det var noe han anerkjente, og sier "Det var bra!"
Før jeg går ut sykehusdøren den dagen, forteller Harald meg om Maria, datteren som han møtte bare én gang, da hun var rundt ett år, og som han siden tenkte på i 40 år. Tre dager etterpå treffer jeg henne, hjemme hos Marianne. Et hyggelig møte med en som har arvet Haralds smil og kloke hode. Maria ville gjerne ha vært her i dag, men hadde dessverre ikke anledning til å komme på grunn av en utenlandsreise.
Den varme hånden
Marianne var ved Haralds side dag og natt under sykeleiet. Når hun om kvelden onsdag 11. juli legger seg i sengen som sykehuset har satt inn på rommet, tett ved Harald, lar hun høyre hånd hvile på Haralds skulder. Den varme, gode hånden ligger fremdeles der, klokken to om natten, idet han trekker sitt siste sukk.
Ikke rart han sovner inn med et lite smil.
Takk for alle gode minner, Harald.
Kære Marianne
Det gør mig ondt at høre. Hvor er jeg stolt over at have mødt Harald på Mallorca, hvor han stadig rangere som en af de sejeste nordmænd jeg har mødt. Ære være hans minde.
Nekrolog i Aftenposten 18. juni
Vår gode kollega Harald Magne Ljøen gikk bort 12. juli, 65 år gammel. Stillferdig, kunnskapsrik, kompetent og en stolt fagmann beskriver Harald. Han ble utdannet teknisk ingeniør fra Østfold tekniske skole i 1974 og gikk videre hovedfag til sivilingeniør ved NTNU i 1980. Som avdelingsingeniør ved Telenor hadde han en sentral rolle i implementeringen av Nordic Public Data Network (NPDN).
Arbeidet ledet Harald til stipendiat ved NTNU, hvor han ble dr.ing. i 1987 med sin avhandling «Vector Excited Sub-Band Cooler». Telenor ble et viktig arbeidssted for Harald i årene som fulgte. Han ble forsker ved Telenor forskning og utvikling (FoU) og utviklet blant annet prototyper innenfor talegjenkjenning, talesyntese og talebaserte menneskemaskindialoger.
Fra 2001 ble han sjefingeniør med ansvar for Telenors utvikling av nye plattformer som IP-telefoni og talestyrte sentralbord. Harald hadde en sentral rolle i å løfte bedriftens tekniske forvaltning over på nye, sikrere og fremtidsrettede løsninger.
I 2008 søkte Harald nye utfordringer og ble selvstendig næringsdrivende som aksjeforvalter/investor i kombinasjon med analyse av aksjekursutvikling gjennom egenutviklede analyseverktøy.
Veien til læreryrket ble noe tilfeldig da Sogn videregående skole fikk behov for en instruktør innen dataelektronikerfaget. Haralds tyngde som fagmann, og hans ro og tålmodighet som person, ble en flott kombinasjon i møtet med skolens unge, fremtidige fagarbeidere. Han fortsatte sin lærergjerning ved Kuben videregående skole og bidro som kollega og lærer på sin stillferdige, men solide måte, som viste at faget sto i sentrum.
Han hadde en fagstolthet som han har videreført til mange unge lærlinger.
De siste årene ble Harald rammet av kreft, kom seg på bena igjen, men fikk tilbakefall og måtte gi tapt. Det er et stort tap for han nærmeste som vi sender vår medfølelse til.
Vi takker for alt Harald har gitt oss. Vi er stolte over å ha hatt ham som kollega på skolen vår, og som lærer og mentor for våre elever.
Hvil i fred.
Takk for den du var
Siste hilsen fra Oddne og Gunn
En siste hilsen!
Hilsen tante Ingrid, Fredrik, Margaret, Hans Rasmus og Nora
Takk for gode barndomsminner.
Bon Voyage
Eva
Kjell
Frøydis
Ivar
Margunn O
Dag
Astrid
Jostein
Margunn S
En siste hilsen fra Pål Hallgrim, Jørgen m/fam, Randi og Bjørn, Henriette og Eirik.
Takk for mange gode minner.
Tante Jorunn, Bente og Terje, Hilde, Jarl og Bjørn
Takk for alt, kjære Harald !
Fra
Jens med familie
Sigdis og Knut med familie
Takk for godt vennskap.
Nora, Svein
Hallstein og Anne Marit