Tore Nilssen

Pappa - på en av turene våre til Espedalen

Minnetale til pappa.
Hauketo Prinsdal kirke 23. november 2022

De siste 10 årene pappa bodde i Toppåsveien var favorittplagget hans en blå collagegenser med logoen Espedalen - vår vennlige villmark. Han hadde den alltid på seg med unntak av da den hang i tørkeskapet pappa hadde tegnet og bygget på badet.
Espedalen ligger en snau time med bil nordvest for Lillehammer. I de ferieukene vi ikke var i Vesterålen på 1960-tallet, tilbrakte vi tiden her. Først på Andebu, den ene av de to hyttene Veritas disponerte for sine ansatte, og senere på hytta han og mamma fikk bygget et steinkast unna.
Jeg vet ikke om Espedalsturene var en del av en større plan pappa hadde for sine to sønner, men de årvisse ferieukene vekket iallfall fangstgenet i hans yngste sønn, og det tilfredstilte nok også hans eget. For selv om pappa valgte bort livet som fisker i Vesterålen, var fangstmannen og sankeren alltid en del av han. På slutten av livet fortalte han ofte med stor innlevelse om fiskemetodene til han og bestekompisen Gunnar da de fanget flyndre på sandgrunnene utenfor Gisløya sommeren de var blitt store nok til å være på sjøen alene.
Fram til det siste var pappa genuint opptatt av blåbær. Litt fordi det var sunt (og fordi Håkon Lie brukte det på havregrøten hver morgen), men primært fordi han likte å plukke dem, å finne sine egne steder, hemmelige plasser bare han visste om. Aksjonsradiusen hans krympet gradvis de siste årene, men allikevel det var aldri mangel på bær.
Ørretene vi fikk i Espedalsvannet var mikroskopisk små sammenliknet med de fiskene han og Gunnar fanget som tenåringer, eller som han og bestefar fanget i sommernetter utenfor Gisløya. Jeg vil alltid huske fortellingen om hvordan faren din vekket deg midt i sommernatten og hvisket stille for ikke å vekke mor og søstre:
Tore, du må stå opp. Seien e oppe
Da var det bare å hive seg i klærne, komme seg i båten for snart å kjenne storseien dunket mot årene i det dere var kommet bare et titalls meter utenfor bryggekanten.
Espedalsvannets ørreter var vitterligen små, ikke bare i forhold til Vesterålens torsk, sei, og flyndrer, men også i forhold til sitt eget potensiale som art.
Men allikevel, pappa klaget aldri på størrelsen. Han var en pragmatiker med evne til å omstille seg og glede seg over det som var der og da. Når det kom til fiske, som med bær, var mataspektet det viktigste. Om ørretene var 25 cm heller enn 40, var ikke så farlig. Var de mange nok, ble de så allikevel til sprøstekt middag og pålegg i dagene som fulgte.
Oter er et fiskeredskap som bærer sitt navn med rette. Oteren er så effektivt at den er forbudt å bruke de fleste steder i landet. Men i Espedalen var det lov med, og det var oter vi brukte. Med et dusin fluer som trekkes fra båt eller fra land dekkes et stort område, og i Espedalsvannet var det alltid kort mellom nappene. Uten stang og snelle som dempende mellomledd mellom fisker og fisk, blir nappene kontante og tydelige! Dermed var oteren ikke bare ypperlig til matauk. Den var også som skapt for å vekke fiskeren i en ung gutt født med et latent og potent fangstinstinkt.
Om pappa var dette bevisst tviler jeg på, men hadde det ikke vært for oterfisket vårt og den sitrende spenningen jeg følte hver gang vi dyttet Veritas-båten fra land og ut på Espedalsvannet, hadde neppe fiskeiveren min blitt til mitt levbrød, og mange vil si en livsstil.
Kjære pappa. For dette vil jeg være deg evig takknemmelig.
Som nevnt var pappa en mann som satt tæring etter næring og forholdt seg til den virkeligheten som omgikk han til enhver tid.

Espedalen bygdealmenning går nye veier. En lørdag i slutten av mai året etter de første politiske kranglene begynte å bli en del av hverdagen i vår lille familie, lå et eksemplar av avisa Gudbrandsdalen Dagningen på stuebordet. Hele Forsiden og midtsidene var preget av nyheten om at Espedalen bygdealmenning hadde gått til innkjøpt av omlag 200 ørreter mellom 1 og tre kilo. Alle som en var satt ut i Espedalsvannet, og sjefen for almenningen garanterte kanonfiske til sommeren!

Pappa hadde en mistanke om at Harald i smug hadde meldt seg på SUF (m-l) sin sommerleir på Håøya. Han ante nok også at jeg, som ikke bare diltet i Harald sine fotspor, begynte å skjønne at det ekte fluefisket var mer sofistikert enn å trekke på land 25 cm lange ørreter som hadde latt seg lure av dobbeltkrokete fluer i størrelse 8. Dermed var det ingen selvfølge at heller ikke jeg ville være til den nye hytta vår i Espedalen da den sto ferdig i 1974.

Men taktikken til pappa var like effektiv som reklamekampanjen til Espedalen Bygdealmenning. Jeg ble heltent etter nyheten om de store ørretene og hadde aldri gledet meg slik til espedalsturen som nettopp dette året. Fiskekompis Lasse lot seg også lett overtale til å bli med, og det ble en uforglemmelig opplevelse for oss, og for pappa

Din form for omsorg og subtile tilstedeværelse vil jeg alltid huske deg for. Og jeg håper disse vakre egenskapene også vil bli ledestjerner i mitt eget liv.

Kjære pappa. Takk for alt. God tur

Lars
Oslo 22. november 2022

Bisettelse for pappa, Tore Knut Nilssen, 23.11.2022
Hauketo-Prinsdal kirke
Minnetale
Harald Holm Nilssen

Da vi ryddet i huset til mamma og pappa i Toppåsen, fant vi nærmere 30 dekk og felger i kjelleren. Hele bilparken til pappa i revy fra den første Ford Angliaen, kjøpt i 1960 - kort tid etter at bilrasjoneringen var opphevet i Norge - til den siste Opel-en anskaffet tidlig på totusentallet. Jeg tok et bilde, viste samlingen til pappa og spurte; hvorfor har du tatt vare på alle disse hjulene gjennom alle disse årene?
Han så tenksomt på meg, og sa: Du må skjønne det, Harald, at æ e vokst opp på en gård!
Pappa ble født på Gisløy ytterst i Vesterålen 23. Mai 1924. 4 søstre hadde kommet før ham. Og han ble da det yngste og siste barnet til Anna og Harald Nilssen. For sikkerhets skyld også da odelsgutt, som det heter.
Anna og Harald kom fra barnerike familier, hun fra Sømna og gården Aarnes på Helgeland. Han fra en stor slekt bosatt på Gisløy gjennom flere generasjoner. Pappa kunne så å si vasse i tanter og onkler; over 20 tilsammen fra hver sin gren, de fleste også med ditto søskenbarn.
Til å være på begynnelsen av 1900 tallet, giftet Anna og Harald seg sent. Da pappa kom til verden, var Anna 42 år. Det var det nå så eksotiske fiskeværet Nyksund som var deres koblingspunkt. Her virket farmor, som var utdannet i Levanger, som lærer, mens farfar i store deler av året hadde Nyksund som base for fiske. Med et lite og stolt glimt i øyet, pekte pappa flere ganger på, at det var nettopp hans far som hadde blitt gjenstand for morens gunst i dette mannsdominerte samfunnet ytterst i havgapet.
For de som har vært på Gisløya og vil forsøke å sette seg inn i tiden fra pappas oppvekst, tror jeg det går an å si at havet, fuglene og båtene var med på forme den genuine livsrytmen pappa bar med seg gjennom livet. Hver eneste fiskebåt kunne han kjenne igjen lenge før de dukket opp bak holmer og nes. Han kunne si hvilken motor som satt i dem samt å skape en autentisk herming etter måten de utstøtte sine eksosgasser på. Alt fra intens hamring til søvnige pust.
Som seksåring, ble pappa sendt til internatskole på Strengelvåg. Og selv om skoleruta den gang besto av færre dager, er denne starten på kunnskapens vei vanskelig å forestille seg i dag. Likeledes da han 8 år senere, som fjortenåring, dro av gårde med sin eldre søster Audhild for å begynne på middelskolen på Borkenes ved Harstad. Her hadde han losji på en gård i to år før han flyttet på hybel for å gå videre på gymnaset. Svært få av hans jevnaldrende fra hans hjemsted fulgte denne karriereveien.
Og det var hans mor som sto bak. Hun initierte, finansierte og insisterte på hans skolegang på vei til høyere utdanning.
Pappa tok examen artium under krigen. Hans søster Svanhild som skolte i Bø, ble gravid og pappa steppet inn som vikar for henne i ett år. Her våknet også hans fascinasjon for kor og korsang. Han kom inn på Norges Tekniske Høyskole, men kunne ikke starte på skipslinjen her før NTH åpnet etter krigen. Da hadde han også gjennomført det han trengte av praksis på Kaarbøs mekaniske verksted i Harstad. I denne litt flakkende krigstiden døde også hans mor. Noen måneder før han ble 20 år. Dette gikk sterkt inn på ham, men han trøstet seg med at han var på vei til å gjennomføre hennes største mål: å skaffe seg den utdannelsen hun hadde ofret så mye for at han skulle få.
Jeg tror også han var rundt 20 da han møtte mamma. Han sa nemlig til meg, da jeg for ikke mange år tilbake, snakket med han om at mamma kanskje burde få komme på et sykehjem: Du skjønne det Harald, æ har kjent ho i siden ho va 17, så æ kan ikke overlat ho til andre. Jo, det må ha vært på sommeren i 1944 de ble et par, siden hun er født i 1927.
Pappa må ha elsket studentlivet i Trondheim. Som et trekkpapir sugde han til seg det meste som hendte. Hele oppkommet av studentviser kunne han på rams, han siterte ordrett fra innlegg i studentersamfunnet på den dialekten disse ble fremført, han løp stafetter for NTHI og om han ikke var en sanger på vei til Lundamo, sang han for oss som om han skulle ha sittet på toget sammen med tyve mann pluss`n Karl Johan, beste bass i Norges land. Vi sang og vi lo så hele toget forsto at vi var sangere på vei til Lundamo. Så ble han selvfølgelig også ferdig sivilingeniør i løpet av de 4 årene studentlivet varte.
Etter mamma og pappas giftemål i Trondheim, etablerte de seg i Ålesund. Her hadde pappa fått jobb på Liaaens mekaniske verksted som i 50 årene bygde ishavsskuter, trålere, isbrytere og slepebåter. Han ble etter hvert leder for tegnekontoret og ekspert på å konstruere de vribare propellene som Liaan hadde patent på og var berømt for. Disse propellene tillot at en motor til enhver tid å kunne arbeide med maksimal utnyttelse, eller på maksimalt dreiemoment som det heter på fagspråket. På den måten kunne en spare litervis med drivstoff når for eksempel ishavsskutene skulle gå til Grønland for å fange sel. Man trengte heller ikke å bygge tunge girkasser; fordi en ved hjelp av en avansert hydraulisk mekanisme kunne snu propellbladene slik at båten kunne gå bakover, eller bakke, som vi kaller det, uten nevneverdig bruk av tid og koblinger.
Det er lov å være stolt av en pappa som lenge før energisparing ble et mantra, praktiserte dette i sitt daglige virke på sin stille, profesjonelle og kreative måte. (diagrammene)
I Ålesund stiftet også mamma og pappa familie. Jeg ble født i 54, Lars Erik i 58. Jeg husker årene før vi flyttet til Oslo som en rik tid med mye venting på pappa: At han skulle komme fra arbeid slik at vi kunne leke, eller ta meg med på tur enten på sjøen for å fiske eller på brygga for å se på Hurtigruta. At han skremte meg med å få en steinbit på kroken, har jeg for lengst tilgitt ham.
Hvorfor reiste vi egentlig fra Aalesund? Vi kom til Ljan en tåkete dag i mars 1961. Og vi skulle bo i den eneste blokka der; midt i et svært etablert villaområde. Pappa hadde fått seg jobb i Det Norske Veritas. Lars var to år, jeg snakket kav sunnmøring og mamma og pappa hadde aldri forlatt (og kom heller aldri til å forlate) sin nordlandsdialekt. Selv om pappa allerede hadde foretatt en lang livsreise, må dette ha vært århundrets omstilling for ham.
Men jeg tror den stoiske livsrytmen fra Gisløya hjalp ham. Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og pappa tok det.
Jeg husker jeg ofte var med når han nærmest som en gjeterhund kjørte rundt i Anglian for å oppsøke det som fantes av slekt fra Gisløyas rike stamme av søskenbarn. Dette ble etter hvert et nettverk som også ekspanderte når mammas bror ble valgt inn som stortingsrepresentant fra Nordland og etter hvert tok med seg sin familie til Oslo. I tillegg knyttet mamma og pappa seg til familien Skånland som bodde i et nabohus. Det falt naturlig både fordi jeg der fant en kamerat på samme alder og fordi Hermod og pappa hadde samklingende språk, koder og referanser. På denne måten ble det raskt skapt en trygg og god plattform for Lars og meg å vokse opp på. Den lille leiligheten i blokka på Ljan ble erstattet med en nybygd tomannsbolig på Toppåsen. Og selv om denne lå langt utenfor skolekretsen, fikk både Lars og jeg avsluttet folkeskolen der vi hadde startet. Her hadde vel antakelig også pappa en finger med i spillet. Han kunne jo ikke slutte som kasserer i Ljan skoles musikk korps hvor både Lars og jeg spilte trompet!
Selv om pappa ikke lenger kunne gå ned på verkstedet å se og ta på det han hadde tegnet, tror jeg han ganske fort fikk et faglig feste i Veritas slik at en anger på flyttingen fra Aalesund etter hvert fortapte seg. Store gasstankere ble en av hans spesialiteter, før han entret forskningsavdelingen som etter hvert ble knyttet til oljeeventyret som startet på slutten av sekstitallet. Jeg husker han var med å konstruere en fjernstyrt u-båt, Snurre, som skulle erstatte noe av det arbeidet som ble gjort av dykkere. Og siden han også var ekspert på bølgekrefter konstruerte kan fortøyningssystemer for tankere som skulle laste olje i Nordsjøen. Dette var jo før den tiden hvor havbunnen ble møblert med rør for ilandføring.
Noen hevder det beror på flaks at Norge er blitt det landet det er blitt med sin oljerikdom. Når jeg tenker på pappas karriere, tenker jeg snarere at det er på grunn av slike mennesker som ham at dette er skjedd. Han skaffet seg en tidsriktig utdannelse, knyttet seg til skipsbyggertradisjonen på kysten og var med på å konvertere denne fra skip og båter til oljeinstallasjoner verden aldri hadde sett maken til.
På slutten av åttitallet seilte det opp en økonomisk krise i Norge. Det Norske Veritas ble berørt og ga sine eldre medarbeidere tilbud om førtidspensjon - et tilbud det i realiteten var umulig å si nei til. Pappa ble arbeidsløs med god etterlønn og pensjon. Men det var liksom ikke helt ham å slå seg til ro på Toppåsen; med en tur nordover, tyttebærplukking i Espedalen samt en årlig badeferie på Rodos å se frem til. For en periode tok han seg jobb som internpostbud hos IBM som hadde sitt hovedkontor i gangavstand. Pappa hadde for så vidt, som han alltid har hatt en tendens til; å etablere en mening med tilværelsen, uansett hvor den måtte bringe ham. Også her på tross av en stor grad av overkvalifikasjon. Det som stoppet han som IBM- postmann, var et sammenfall av to ting:
Som ekspert på bølgekrefter, hadde han vært borte i konstruksjon av såkalte havmerder for fiskeoppdrett. Den gryende fiskeoppdrettsnæringen sto den gangen foran et stort eventyr. Pappa ble ansatt, både som konstruktør og montør av fiskeoppdrettsanlegg hos Bakelittfabrikken i Oslo. Slik sett var han så å si tilbake der han begynte i Aalesund. Først tegnet han, så kunne han kjenne og se på resultatet. Og i tillegg hadde det kommet til en ny komponent: Han reiste ut og var med på selve installeringen: Etter at han hadde fylt seksti frem til han gikk av med pensjon som 67 åring. Ringen var sluttet.
Når jeg tenker på pyramiden til Maslow, ser jeg hvordan pappa gjennom hele yrkeskarrieren har jobbet og brukt sin kunnskap i menneskehetens tjeneste; på å fremskaffe helt basale produkter . Det dreier seg om mat på bordet, drivstoff i tankene og varme i husene, ikke bare i Norge, men bokstavelig talt world wide.
Han fikk så noen gode år med mamma og stor anledning til å stille opp for Lars og meg. Han var med på filminnspillinger, hjalp til med oppussing og var hjelpegutt eller amanuensis (som jeg liker å kalle det) på bilverkstedet mitt på Torshov. Han var en utrolig behagelig, selvgående og effektiv hjelper med berikende betraktninger. Så hadde han stor glede av sine oldebarn. På sin varme måte viste han dem hvordan de skulle bli kjent med og behandle dyr på Gården i Holmlia; og ikke minst hvordan en kunne teste ut hypoteser. Før Tusenfryd, eksisterte det en dyrepark med blant annet lamaer som attraksjon. Pappa hadde lest at lamaen spytter. Han tenkte at hvis han ertet en av disse lamaene, ville han også kunne få den til å spytte. Og ganske riktig, til barnas store forundring greide han å få en spyttende lama i hælene en sommerdag i dyrehagen på Vinterbro. Ingen glemmer noe slikt.
Da mamma begynt bære inn dobbelt opp med kaffekopper og asjetter fra kjøkkenet inn i stua, og demensen var et faktum, ble den siste delen av livet hans bestemt. Hun skulle ikke på hjem: han skulle hjelpe og pleie henne. Som han sa hadde han kjent henne siden hun var 17 og æ kan ikkje gi ho fra mæ. Pappa lærte seg å lage middager, gjøre matinnkjøp og ellers sørge for mamma på alle mulige måter. I butikken fikk han beskjed om, på grunnlag av hans innkjøp, at han levde så sunt at de ikke ville bli kvitt ham. Mat ble lagd og servert på planmessig måte og kjøkkenbenken var det den skulle være; en ryddig arbeidsbenk.
Det eneste han irriterte seg over var at han ikke lenger fikk kjøre bil: Han mente bestemt at det burde kunne utstedes førerkort for lokal kjøring, og som sin tante som ble 103 år, tok han seg den frihet å kjøre uten sertifikat helt til hans tid som sjåfør bokstavelig talt stoppet. Heldigvis av en parkert tilhenger og onkel politi.
Etter mammas død 4 år tilbake, ble butikkbesøkene mer sjeldne og Fjordland tok mer og mer av plassen til gulerøtter, kålrabi, fersk fisk og koteletter. På en av sine siste handleturer ramlet han på bussholdeplassen, det var glatt og han fikk et sår i panna som måtte sys. Men det kunne gått verre, sa pappa: siden han hadde blitt så krokrygget, var også veien til bakken kortere, og såret kunne ha blødd kraftigere om han ikke hadde sluttet med blodfortynnings medisin uken før.
På Vålerenga hjemmet ble han den eldste mannsperson som noen gang hadde blitt innlagt. Han fikk en god tid der - frem til han sovnet stille inn en sen høstdag i november.
Da var også såret fra 70 årene for lengst grodd. Fra den gang Lars og jeg sluttet oss til en politisk bevegelse med et prosaiske mål om det jordiske paradis - kalt kommunisme. Og som en følge av dette medlemskapet kastet vi vrak på hans og hans mors store prosjekt; å sørge for at barna fikk en høyere utdannelse. Vi, Lars og jeg, guttene hans, fikk heldigvis sydd igjen det såret - lenge, lenge før han døde.

Drammen 22.11.2022

Godeste svigerpappa Tore ️
Du, den mest positive mannen æ har møtt.
En ekte Vesteråling, og en ihuga skipsingeniør. Alle båtan...
Takk du, førr varmen, Så mange historia. Møta. Og klemma ️

Fineste, varmeste farfar og oldefar️, han vil bli dypt savnet️

Mange gode minner fra barndommen, hvor onkel Tore bl.a organiserte leker og spill for barna og de voksne sammen. Husker også mange fine turer.
Takk for disse gode minnene.

Takk for mange gode minner🥰