Takk Erik, for mange gode minner, gjennom mange gode år.

Kjære pappa, farfar, onkel og Erik. Du hadde en kjær rolle i manges liv.

I mitt liv har jeg opplevd at du har levd et innholdsrikt liv, men jeg har også tenkt at du egentlig har levd to liv.

I det første livet var vi fire under et tak og i en båt, der vi fra tidlig vår til seint på høsten seilte så langt vi kunne den tiden vi hadde til enhver tid.

Nesten hver eneste helg fra påsketider, og oftest to måneder om sommeren, før helger og høstferien avsluttet en lang sesong på fjorden og havet.

Gleden ved å seile og være sammen med familien var det som var viktigst for deg.

Gleden av å la vind og luftstrømmer ta deg av sted, utforsket du også før du ble skipper på egen skute.

Flere år før vi fikk båt, lærte du deg å fly seilfly.

Selv har jeg gjort det en gang i mitt voksne liv, og det er en fantastisk følelse å spille på lag med naturkrefter og nyte naturen under i stillhet og med en utrolig utsikt.

Relativt kort tid etter at du ble sertifisert pilot, kom du ut for utfordrende værforhold og var nødt til å nødlande.

Om det var ren flaks eller både flaks og dyktighet som gjorde at du klarte å lande på en smal skogsbilvei, der vingene ble revet av og flyet totalvrak vet jeg ikke, men sannsynligvis så var det en kombinasjon av begge deler.

Jeg husker at du fortalte at du fant solbrillene dine flere ti-talls meter foran flyvraket når du krabbet hel og uskadet ut. For deg så var dette en nær-døden opplevelse.

Du fløy noen få turer til etter ulykken, men så valgte du å slutte med denne hobbyen.

Hvorfor du sluttet fortalte du meg kun noen få dager før du døde. Dette er viktig, sa du.

Årsaken til at du sluttet å fly var at du ville at Ragnar og jeg skulle vokse opp med to foreldre.

Du mistet selv din far når du var ung, og du ville ikke at dine barn skulle oppleve det samme.

Ragnar og jeg vokste opp med en mor og far, men to og tre år før vi ble «myndige», så døde mamma.

Vi var ikke lengre fire under samme tak eller ombord i samme båt. Det endret livet ditt, og gleden ved å leve mistet du.

Jeg husker at jeg gråt av glede når du ringte meg og fortalte at nå har du valgt å begynne et nytt liv, vinne kampen mot tunge tanker og gjøre de nødvendige endringer for å begynne å leve på nytt.

Det klarte du. Din sterke vilje og stahet viste seg fra sin beste side.

Lysten på livet var kommet tilbake og når du først hadde bestemt deg for noe, så hadde du en stahet og viljestyrke til å gjennomføre.

Hvorfor du fikk livsgnisten tilbake fortalte du aldri. Du fortalte heller aldri hvorfor du tok barten som jeg aldri før hadde sett deg uten.

De siste dagene i livet ditt, så var Nanna og jeg hos deg, dag og natt. Det var lange dager og vi fikk pratet om veldig mye. Du sov, mens vi pratet.

Bart hadde du hatt siden jeg ble født og mange år før det. «Jeg likte aldri barten hans», sa Nanna til meg mens du sov.

Jeg tror gjensynet med Nanna på 90-tallet var det som gav deg livsgnisten tilbake. Du visste at Nanna ikke likte bart og barten forsvant når du traff henne igjen.

Du visste også, at for at dere skulle ha en fremtid sammen måtte du endre ditt liv. Det gjorde du, til glede for oss alle – og spesielt for deg og Nanna som siden den gang har delt utallige fine opplevelser.

De fleste av de om bord i deres egen seilbåt, men også i Tryvannskleiva om vinteren, eller rundt middagsbordet, der du ofte – med stolthet kom inn med den perfekte tilberedte fisken eller kjøttet fra grillen. Gleden ved å lage god mat har Ragnar og jeg arvet.

Etter at du hadde giftet deg med Nanna var kanskje det neste store øyeblikk i livet ditt å bli farfar for første gang. Det fikk du vite når dere feiret felles 60 års dag,
– ifølge deg selv, så var dette den beste bursdagsgaven du kunne ha fått.

Farfar har du fått lov å bli fire ganger, først for Tuva og Tiril, så for Helena og Felix etter Nannas sønner.

Gleden med å være sammen med barnebarna var høydepunkter for deg. Fra disse har jeg fått høre at farfar var sta, men han var også tullete og hadde glimt i øyet. Det du likte best var når du og Nanna kunne være alene med barnebarna – uten foreldre til stede.

Da kunne du tulle og tøyse og lære de nyttige ting som å knyte knuter eller å fiske – Om det var mest nyttige ting eller tull og tøys vet jeg ikke, men jeg tror det var en veldig god blanding.

Å la Tuva og Tiril herje i trapesen som ble festet i mastetoppen var skikkelig populært helt til de ble så store at båten krenget så mye at det ble ubehagelig å være om bord. Heldigvis ble kortfilmen «Frøken Superbleie», som handlet om en helt vanlig jente, spilt av Tiril, og en magisk bleie, laget før Nanna satte foten ned, og filmen er et herlig eksempel på moro dere hadde sammen om bord på Erina.

«Du farfar - hvorfor er det Nanna som er sjefen?», spurte Tuva en gang dere var på seilferie og jentene var barn.

«Det er Nanna», sa farfar.

Så gikk det en stund før Tuva spurte på nytt: «Du farfar, - hvorfor er det du som har bestemt at Nanna er sjefen»

Forstår jeg Nanna rett, så var det behov for en sjef om bord som holdt orden og tok styringa når det var to lekne barn og en leken farfar som helst skulle leke og tøyse uten å sette så altfor mange grenser om hva som kunne klatres på og hva som var salongbord, eller andre mindre passende klatrestativ ombord i seilbåten.

Din lekenhet og barnlige fantasi har også dine andre barnebarn fått oppleve.

"Farfar" og Helena hadde en fast tur på en sti langs en liten bekk. Over denne bekken er det en bro.
For å gjøre turen ekstra spennende forteller farfar om trollet som bodde under brua. Men da ble brua litt for skummel å gå over.

Da forteller farfar at heldigvis så sprekker troll i sola og blir til stein, og da ble det veldig morsomt å finne alle steinene ved brua som var rester av trollet som hadde sprukket.

Helena har tatt vare på disse spesielle steinene som ER rester av trollet. De skal IKKE kastes gav hun farfar og farmor tydelig beskjed om når det var tid for å rydde litt etter barnebarn-besøk.

Helena syns det var gøy med denne turen og kunne ta den om og om igjen.

Etter at "farfar" ble borte sa hun tankefullt til mamma-Marion:

«Mamma, nå blir det ikke like gøy å gå turen langs elven.
Hvorfor det? spurte Marion.
Helena svarer: Jo, fordi "farfar" hadde så veldig god fantasi - og farmor har bare vanlig fantasi.»

Pappa ønsket så inderlig å fortsette livet som farfar. Selv de siste dagene sa han, «jeg vil leve» Han hadde flere drømmer å leve ut. Han ville seile mer med Nanna.

En drøm han hadde var at Tuva og Tiril kunne seile han og Nanna rundt i Erina når han ble for gammel til å seile selv.

Han ønsket også å oppleve de store, viktige dagene i sine barnebarns liv som han håpet ville skje i fremtiden.

Sånn ble det ikke. Å erkjenne at denne gangen kom ikke han til å få viljen sin var vanskelig å akseptere.

Denne gangen hjalp det ikke å være stabukk. Kroppen hørte ikke på hans ønske om å leve videre. Han innså at denne gangen så hjalp det ikke med en sterk vilje, men viljen til å leve beholdt han til siste pust.

Det var flere som ønsket å besøke han de siste dagene i hans liv. Han ønsket ikke det. Det var ikke fordi han ikke var glad i de som ville komme på besøk.
Årsaken var at han ikke ønsket å vise seg frem fra sykesengen når han var langt unna sitt beste. For ham så var også det å ta imot besøk et tegn på at han hadde gitt opp. Det hadde han ikke. Viljen til å leve var der, men han innså også at det ikke kom til å skje.

De siste dagene ble fylt med gode samtaler om det som var viktig. Det ble delt smil og det ble delt tårer. Glimtet i øyet ble også delt den siste dagen der var mulig å snakke med ham.

Pappa sovnet stille og fredelig inn etter 6 dager med søvn.

Jeg er stolt av viljen og evnen han har vist til å leve, fylle livet med innhold og minner vi vil huske. Jeg er stolt av at han har delt sin livserfaring til andre som trenger råd, innsikt og ny livsgnist. Jeg er stolt av at han har bidratt til å gi andre et bedre liv.

I dag, og i dagene som kommer, vil det være sorg og tårer, men jeg er sikker på at pappa håper at vi også kan dele smil og latter når vi minnes livet han levde og de gode opplevelsene vi har delt.

Takk for at du har lært meg å leve livet mens vi har det, og at det å skape gode opplevelser med familie og venner er det som gjør livet godt.

Takk til deg, Nanna, som gav pappa livsgnisten tilbake for over 30 år siden, og for alle de gode årene dere hadde sammen siden.

En klokere mann enn meg og pappa har sagt:

«Lær som du skulle leve evig. Lev som du skulle dø i morgen.»

Du sluttet aldri å lære, og du levde slik at de fleste dagene i ditt liv ble så gode som mulig.

Takk for dagene vi delte og alle de gode minnene som lever videre.

Hvil i fred.

Kjære Erik, du var motoren i undervisningen vi utviklet på medisinstudiet. Takket være deg og de andre kompetente medarbeiderne du fikk med deg har medisinstudenter i ti år fått lære hvordan det er å kjenne avhengighet på kroppen og hvordan de bedre kan møte pasienter som strever med ruslidelser. Takk for din klokskap, ditt humor og ditt engasjement! Hilsen fra alle lærerne på Institutt for Helse og Samfunn, ved Anne

Kjære Erik. Takk for alle fine stunder, gode samtaler og alle oppdrag vi har vært på sammen. Du var en kunnskapsrik og erfaren mann innenfor mange områder. Du vil alltid ha en plass i mitt hjerte. ♥️

Dette var trist å høre 😪♥️ Du var en mann som gjorde de rundt deg trygg og veiledet oss på en fin måte. Du vil bli savnet.

Takk for alle gode minner og alle historiene.
Det var aldri et stille øyeblikk rundt deg.
Du vil bli dypt savnet.