Inger Brynning

Det er rart å stå her ved Mors båre. Hun som alltid har vært den solide bauta i mitt liv og det trygge forankringspunkt. Og så er hun plutselig ikke der. Det er rart. Vi må si hun hadde et langt og godt liv og at hun gikk bort mett av dage. Hun ble nesten 96 år. Hun var svak mot slutten og ønsket selv «å få lov å sovne inn» som hun ved flere anledninger sa. Jeg fylles av takknemlighet når jeg tenker tilbake på den omsorg og trygghet hun stod for gjennom hele min barndom og oppvekst. Hun kunne til tider være både nøktern, streng og sparsommelig, men når det gjelder verdier som virkelig betyr noe var hun raus og stor og viste mye kjærlighet. Hun ga meg styrke til å møte utfordringer i livet. Etter at hun fikk barn, var det i hjemmet hun i hovedsak hadde sitt virke. Hun bidro likevel til at vi aldri manglet noe, selv om det aldri var noe overflod. Hun ga også masse tilbake i form av økonomisk sans og orden samt omsorg og kjærlighet. Hun var driftig og ordnet opp. Hun tok alle utfordringer og var aldri konfliktsky. Mor og Far startet jo opp under relativt trange kår og hadde ikke akkurat god plass. Så i 1960 fant de ut at de skulle prøve å bygge drømmehuset. Mor troppet da opp hos en grunneier i Bærum som hadde tomter for salg. Der ble hun møtt av en avvisende mann som sa det ikke passet og ba henne komme tilbake en annen dag. Men hun bare satte hun seg ned og sa. «Beklager men det går nok ikke. Jeg sitter her til du får tid». På den måten fikk de tak i en tomt på Nadderud som senere skulle bli til Haukeveien 30 hvor hun bodde i nesten 50 år. Og som ble barndomshjemmet til Mette, Bjarne og meg. Og en trygg holdeplass i livets ulike faser både for barn og barnebarn. Hun hadde en egen teknikk og en litt naiv innfallsvinkel for å overbevise andre om hun hadde rett, og komme ut av problemer på. Den såkalte «Men da sier du bare at..» teknikken. Jeg husker for mange år tilbake at jeg forsøkte å skape egen business innen data-bransjen. Det gikk litt opp og ned. Ved en anledning klaget jeg til henne over at det av og til kunne være vanskelig å drive inn penger fra kunder. Da kom hun med følgende råd: «Bare ring til dem du å si at – Jeg må nesten bare ha de pengene nå - si, for jeg trenger det til barna mine. Bare ring og si det du». Vi turte jo aldri å ta henne helt på ordet der. Men hun turte: En gang hadde hun feilparkert i Sandvika og da kom det jo en lapp på ruta. Hun durte opp til det aktuelle innkrevingskontoret og sa: «Vet De hva – denne boten må De bare ta tilbake. For jeg var helt nødt til å stoppe. Det var nemlig en kraftig bensinlukt bilen og jeg var redd for at den skulle eksplodere.» ..og hun slapp boten. Hun var driftig og oppfinnsom på sånne ting og en mester i å gjøre ting billig. Men ikke dermed sagt at hun var gjerrig. Hun var alltid raus mot sine nærmeste. Men hun visste å ta vare på seg selv også. Hun spaserte daglig frem og tilbake til Bekkestua. Og var rask til å legge seg litt nedpå sofaen med bena høyt og hånden på pannen hvis hun var litt sliten. Jeg ser det for meg den dag i dag, enkelte dager jeg kom hjem fra skolen og fant henne i kjent positur på sofaen. Det var kanskje en av grunnene til at hun ble så gammel som hun ble. Hun hadde vett på å hente seg inn og flink til ikke å slite seg ut. Begge mine foreldre var hytte-mennesker. Det var flere hytter inne i bildet men det ble den lille sommerhytta i Nevlunghavn som ble mors sted. Selv om hytta var enkel, klarte hun å skape vårt eget sommerparadis her som betød mye for barn og barnebarn. Alle gledet meg til å komme tilbake hit hver sommer. Det er med glede jeg ser tilbake på lyse sommermorgener i Nevlunghavn med «Nitimen» på radioen og mor nynnende og puslende inne på kjøkkenet. Da var livet trygt og godt. Hun fikk god kontakt med nabohyttene, To av hennes beste venninner hadde sitt utspring her. Mor hadde mange venninner. Hun var veldig sosial og kom alltid i snakk med folk. Hun elsket spaserturen fra Haukeveien til Bekkestua. Alle i butikkene og på benkene i Bekkestua visste hvem hun var. Hun var en mester i å fortelle om opplevelser hun hadde hatt og lytte på andre. Det skapte mange bekjente. Men de aller fleste av hennes beste venninner gikk dessverre bort lenge før henne. Mot slutten spurte hun stadig etter disse. Hun hadde en egen pasjon for Frankrike og det franske språket. Hun bodde jo ett år i Frankrike og jobbet som Aupair før krigen. Fra de første år i Haukeveien hvor vi bodde og til hun nærmet seg sytti, gikk hun nesten kontinuerlig på fransk-kurs. Det kunne det når som helst renne franske setninger ut av henne, Og helt til det siste, når vi spurte henne hvordan hun følte seg kom det bestandig «comme ci comme ca». Mor var litt Fransk. Når hun de siste ukene var litt bortreist og forvirret, befant hun seg gjerne i ungdommen sammen med venninner i Hønefoss. Hun spurte av og til personalet på Stabekk Bo og Behandlingshjem om de ikke snart skulle ta en tur til Hønefoss. Til tross for at hun hadde dårlig syn, hadde hun et godt glimt i øyet til det siste. Så kjære Mor: Takk for en trygg og god oppvekst og for at du trofast har støttet meg og mine søsken opp gjennom alle faser av våre liv. Jeg vet du ville slippe påkjenningene du hadde mot slutten og få lov til å sovne inn og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være hos deg de siste timene før du forlot oss og følge deg så langt vi fikk lov å komme. Men minnene og de gode stundene med deg vil alltid leve videre. Hvil i fred, Mor.