Du har vært en av de mest forståelsesfulle personen jeg noen gang har møtt og jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en siste klem får du dro. Mitt favoritt minne av deg var når vi lagde is hjemme i den gamle leiligheten til deg og bestefar. Akkurat det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg er evig takknemlig for alt du har gjort med meg i de årene du var i livet. Jeg kommer aldri til å glemme deg Momo.
️
Rest in peace
Kjære Lisbeth, da skulle det ikke bli noe treff med oss "skøytejentene" fra 60-tallet. Vi hadde senest kontakt med deg 14. januar på din 69-års dag, hvor du ga oss tilbakemelding om at formen var dårlig...men håpet at du kunne møte oss snart, dessverre gikk det ikke slik.
Nå vil vi minnes deg som den utrolige jenta du var. Den lille spinkle jenta med det brede og gode smilet, glimt i øyet, beskjeden, men fantastisk når det kom til konkurranser...og slik som vi beundret deg! Det ble en lang karriere, deltok i hele 4 OL...og kanskje det største ble bronsemedaljen på 3000 m i Innsbruck 1976, kun få hundredeler fra gull. Utallige NM både i all round og sprint ble det også, men innimellom alt dette fant du kjærligheten og giftet deg med din Terje og det ble barn Anders og Line. Skøytekarrieren ble lagt på hylla etter 1980 sesongen, nå ble det sykkel og du ble en av Norges beste også i den grenen.
Vi vet at du har inspirert mange til å drive sin idrett, om det er skøyter eller sykkel. Du hadde mange fans. Etter hvert ble det barnebarn som betydde mye for deg, og du brukte mye tid på dem. Savnet blir nok stort for dine kjære!
Hvil nå i fred Lisbeth, du har betydd mye for oss alle og våre tanker går til Terje og familien.
Aud Groven Halvorsen, Berit Haugård, Bjørn Jensen, Børre Rognlien, Erik Lundby, Erik Strømberg, Gerd Inger de Groot Eriksson, Grethe Goffeng Levernes, Hege Bratli, Jan Olsen, Jan Strømberg, Johnny Jacobsen, Kari Kåring, Kirsten Holtet Strand, Marie Andersen Tveiten, Mette Rosenvinge, Roger Haug, Roy Thauland, Solveig Selbekk Ottersen, Tove Berntsen, Turid Larsen Rokne, Vidar Finsand, Unni Knudsen
Jeg vokste opp på Abildsø med veldig mange fine mennesker rundt meg. Lisbeth var en av dem. Hun som ung voksen med en idrettskarriere, meg som minstemann i familiehuset.
Jeg fikk en raus porsjon av Lisbeths omsorg og varme. Lisbeth med den smittende latteren og det rake blikket. Lisbeth med temperament og tydelighet. Lisbeth som utrolig snill og omsorgsfull. Lisbeth som sterk og trygg - mitt store forbilde i oppveksten. Jeg var veldig stolt av min kusine, det er noe alle mine kompiser som vokste opp med meg vet.
Etter lange reiser til utlandet vanket det alltid spennende gaver til en bortskjemt minstemann. Jeg arvet skøyter og hoppski, uten at det fikk nevneverdig påvirkning på min idrettskarriere. Men Lisbeth var der alltid som oppmuntrende inspirator.
Det er utrolig trist at Lisbeth nå er borte. Jeg var så heldig å få en liten del av Lisbeth i min barndom og oppvekst. Det har betydd mye for meg. Derfor vil hennes sjel og vesen alltid være en del av meg.
Bjørn
Jeg var så heldig å bli kjent med Lisbeth tidlig på 80-tallet da hun ble medlem av Ullensaker sykkelklubb. Det var stas å få en så merittert idrettsprofil i klubben, og ikke minst var det stas å få være med henne å kjøre lagtempo. Hun nøt stor respekt, men hun var ikke en idrettsprofil som fremhevet seg selv, og vi ble gode sykkelvenninner. Vi trente mye lagtempo sammen, med Tom (min mann) som trener, og jeg fikk oppleve å ta lagtemposølv sammen med Lisbeth i NM i Trondheim i 1982.
Vi hadde begge barn og hadde derfor mye å snakke om. Vi var i tillegg begge mindre vågale i fellesstarter, særlig i utforkjøringer. Vi var tidlig ute med å skaffe oss ordentlige sykkelhjelmer. Men det betydde ikke så mye å tape noen plasser utover, særlig ikke for Lisbeth som var råsterk oppover, og tok igjen konkurrentene der.
Jeg husker særlig godt et to ukers treningsopphold vi hadde på Mallorca, hvor vi koste oss skikkelig med lange sykkelturer. Men vi gledet oss også like mye til å komme hjem igjen til mann og barn. Vi var begge enige om at det var viktigste i livet.
Vi avsluttet sykkelkarrieren i 1984 da vi begge ventet barn. Vi holdt kontakten noen år etterpå, så lenge hun, Terje og barna bodde i Rælingen.
Det var med stor sorg Tom og jeg leste at Lisbeth hadde gått bort. Hun var et godt menneske av "hel ved" som det heter, som det var lett å bli glad i, og som vi vil savne.
Våre tanker går til Terje og barna. Vi lyser fred over Lisbeths minne.
Takk for at jeg fikk bli kjent med deg
Hvil i Fred
Rune Stensli