Tullen – Inger Christine
Som barn hette hun aldri noe annet enn «Tullen» blant oss i familien. Jeg, hennes søskenbarn, gledet meg alltid når vi skulle besøke tante Ingrid, onkel Christian, Tullen og hennes storesøster Else. Tullen var ett år eldre enn meg, oppfinnsom og morsom, og fant på artige leker sammen med meg og min bror Per. Jeg husker henne som blid og hyggelig, som de andre tre i hjemmet i Holtveien 40. Vi tøyset og lo mye når vi var sammen som barn. Jeg var alltid imponert over alt Tullen visste. Hun var kvikk i hodet og minst like rask når hun snakket. Hun fortalte senere en gang at hun hadde søkt jobb i NRK som «hallodame», men falt gjennom fordi hun snakket så fort.
Da jeg flyttet fra Oslo, mistet vi etter hvert kontakten, og traff hverandre bare en sjelden gang. Jeg hørte nå og da litt om hennes arbeid og akademiske karriere, og visste at hun var sterkt knyttet til Else og hennes mann, og hans familie. Det er ganske underlig hvordan en så nær tilknytning kan gå i oppløsning, og jeg er lei for at jeg ikke fulgte opp vårt vennskapet fra barneårene. I vår døde både Tullen og min bror, og jeg er den siste av vår generasjon i familien. Jeg er takknemlig for de gode minnene om Tullen.
Fred over ditt minne, Tullen.
1. amanuensis, arkivar og konservator ved Norsk Folkeminnesamling, Inger Christine Christiansen, døde stille i sitt hjem i Ullevålsveien på Adamstuen 1. mars 2017. Hun var født 29. november 1937, og vokste opp i Holtveien 40 på Sørli, med sin søster og foreldrene Ingrid og Christian Christiansen, som var kjøpmann.
Inger tok mag. art-graden i Folkeminnevitskap i 1966 med avhandlingen "Likvakeskikken i Norge", og ble vitenskapelig assistent i faget. Hennes førti siders sammendrag av magisteravhandlingen for tidsskriftet "Norveg. Folkelivsgransking 13" (1968) var i mange år pensumlesning for grunnfagstudentene i folkloristikk. Emnene knyttet til livets høytider og årets merkedager fulgte hun dessuten opp med flere artikler for "Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder", et verk som i perioden 1956 til 1978 kom ut med hele 22 bind.
Etter at hun i 1973 fikk fast ansettelse som konservator/amanuensis, og fikk ansvar for nasjonalarkivet Norsk Folkeminnesamling, som forvalter skriftene etter Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, Sophus Bugge, Moltke Moe, og mange flere, fordypet hun seg spesielt i vandresagnene. Arkivet trengte en nøkkel for ordning av det rikholdige stoffet, og fra nå av ble sagnmaterialet også emnet for hennes forelesninger.
Gjennom hele fem decennier fikk nye studentkull ta del i hennes systematiske gjennomgang av sagnvarianter fra Norge og Europa. Også Østfold-bindet av bokserien "Bygd og by i Norge" (1978) fikk nyte godt av hennes kunnskaper om sagn, års- og livshøytider, og folkemedisin.
Da Inger Christiansen i 2007 gikk av med pensjon fra universitetet, ønsket hun ingen avskjedsfest, men leverte inn sine nøkler og trakk seg stille bort fra fagmiljøet. Ved tilfeldige møter på gaten i Oslo ga hun gjerne sine synspunkter til kjenne, ofte i en konstaterende, spørrende form. Indignert over hendelsene 22. juli 2011 la hun også stadig turen nedom Stortorget og Domkirken for å gledes over at mengden av blomster og hilsener vokste.
Skjønt sviktende helse beholdt hun sitt engasjement og mange interesser til det siste. Et helt fagmiljø av kulturhistorikere ønsker å takke henne for mange bidrag og kyndig hjelp i arkivskuffene, og tar sørgmodig et siste farvel med en god venn, vår kjære kollega Inger Christine Christiansen.